Da aulaen til Universitetet i Oslo skulle utsmykkes på tidlig 1900-tall var det uenighet om hvilken type kunst som var best egnet. Skulle man velge en klassisk skolert kunstner som sto i stil med arkitekturen, eller en mer tidsriktig maler som hadde gjennomlevd det moderne sjeleliv både på kroer og psykiatriske anstalter? Etter mye tautrekking og intriger gikk oppdraget til Edvard Munch. Kunstneren hadde allerede malt en rekke skisser og ideutkast så han var godt forberedt for jobben.

Denne konflikten mellom arkitektonisk stil og kunstnerisk formuttrykk dukker først opp i moderne tid. Går vi et par hundre år tilbake i tid er forholdet mellom arkitekturens og kunstens stiler mer samstemt og tilpasset hverandre. Da Munchs auladekorasjoner ble utformet på begynnelsen av 1900-tallet begynte de tradisjonelle stilene å gå i oppløsning, så også det estetiske samarbeidet mellom arkitektur og kunst.

Historie

Munchs auladekorasjoner er skapt i en malerisk og estetisk brytningstid som i liten grad har tatt hensyn til rommets strenge klassisistiske arkitektur. Det er allikevel vanskelig å si at det er et misforhold mellom malerisk stil og arkitektur. Det er nemlig en rekke andre aspekter ved auladekorasjonene som demper ned de stilistiske motsetningene. Først og fremst er det motivløsningene og deres idegrunnlag, dernest det monumentale grepet i hovedmotivene.

Til tross for Munchs utflytende og dekonstruerte malerstil har han klart å skape en serie storslagne monumentalbilder som tilfører aulaens klassisistiske arkitektur en utvidet estetisk dimensjon. Det er en imponerende kunstnerisk innsats som selv hundre år senere er like storslagen og estetisk kraftfull. På en måte har Munch gitt arkitekturen et spillerom, men samtidig fylt aulaen med en kunstnerisk kraft og monumentalitet som gir rommets bygningsstruktur en høyere estetisk mening,

Nå var det selvsagt ingen som forventet at det nye Munchmuseet ville få en storslagen arkitektur, heller ikke et museumsbygg som matchet malerens kreativitet. Da forslagene til nytt Munch-museum i Bjørvika ble vist og deretter valgt skjønte vi at Edvard Munchs kunst skulle knuses under et monsterbygg blottet for stil og estetiske kvaliteter. Komiteen som valgte Lambda som beste utkast trodde at den spanske arkitekten hadde skapt et unikt bygg beregnet for Munchs kunst, men så viste det seg at han hadde bygget to kopier tidligere.

Nå trenger man ikke å gå inn i Lambda for å se at arkitekturen har et vanskapt preg. Her er det ingen ting i formgivingen som minner om Munchs malerier eller kreativitet, bortsett fra «Skrik» som på sitt vis uttrykker kjernen i Lambdas arkitektur. Egentlig er ikke Lambda et stykke arkitektur, bygget er antiarkitektur, og helt hinsides Edvard Munchs kunstneriske egenart. Det finnes da heller ingen estetiske berøringspunkter mellom billedkunstneren og arkitekten, slik som i aulaen. Lambda (på folkemunne kalt Lumbago) er et vanskapt prosjekt som primært eksponerer essensen i dagens kunstneridentitet – det selvsentrerte og suverene ego i konstant destruksjon.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.