Munchmuseets utrettelige strev med å trivialisere Edvard Munchs kunstneriske betydning og egenart synes ikke å ha noen ende. Forrige dobbeltmønstring, med den amerikanske kunstneren Mappletorps fascinasjon over stripene i Munchs sengeteppe, blir nå utdypet med dansken Asger Jorns parkinson-liknende smørerier. Jorn ble visstnok forelsket i Munchs sleivete og upresise penselføring, et aspekt ved hans malerier som kuratorene tror må være et ur-modernistisk element. Tydeligvis har Edvard Munch gjennom det meste av sitt malerliv vært en forpint skap-modernist.

asger-jorn-hvisken-1971

Det er nok dette modernistiske ur-elementet som Asger Jorn har vært på jakt etter, og som passet inn i hans teorier og visjoner om kreativitetens historiske opprinnelse. Hvor kommer denne kunstneriske kraften fra, som gjennom årtusener har fulgt mennesket og gitt uttrykk for dypereliggende innsikter? Mange av Jorns tidligere kunstnerkolleger før og etter 1900 stilte det samme spørsmålet og mente at impulsene til en fornyelse av kulturen lå hos urbefolkninger, i barnesinnet, eller i underbevisstheten.

Fordi den moderne sivilisasjonen, med sin rasjonalitet og begrepstenkning, hadde ført kulturen på avveier, måtte kunstnerne hente frem det opprinnelige, ekte og uskyldsrene i historien og menneskesinnet. Asger Jorn lot seg særlig inspirere av folkekunstens myter og fargesterke uttrykksformer. Her fant han en kraftfullhet og frodighet, men også ustyrlighet, som lot seg kombinere med den abstrakte ekspresjonismens maleriske vilkårlighet.

ANNONSE

Men det var en tenkt og kalkulert kombinasjon. Asger Jorn var intet urmenneske, eller en barnerumpe, men et moderne reflektert menneske, som ville ut av sitt siviliserte skinn. Han ville være naturlig, slik som kynikerne i Athen da de kopulerte på torvet, i likhet med hundene (kynos). Mens hundene paret seg av naturlig drift, forlystet kynikerne seg av prinsipp. Modernister av Jorns
type er av den sorten, de er siviliserte, men vil gjerne være spontane naturbarn. For å vri litt på et Kierkegaard-sitat: «Utropere av spontanitet er severdige dyr».

Nå hadde Edvard Munch neppe noe ønske om å være naturbarn og bevisstløst urmenneske. Han var et begavet kunstnerindivid, som tematiserte både det moderne sjeleliv og den vitalistiske tidsånden, og holdt stø kurs i sitt maleriske prosjekt uten å la seg forføre av ekspressive eller minimalistiske tankeretninger. Når vinglete kunstnere i ettertid, som Mapplethorp og Jorn, prøver å koble seg til Munchs dyptloddende billedkunst, så fester de seg ved det overfladiske og uvesentlige.

De har åpenbart ikke hatt blikk for meningsdybden i Munchs billedunivers. Det får man faktisk et godt innblikk i når man betrakter Munchmuseets montering og kuratering. Ved at de stygge og malerisk grisete bildene til Jorn blir hengt opp sammen med Munchs verker, virker det som museet ønsker å trakassere sin egen kunstner. Munch og Jorn er to inkommensurable kunstnere, som for førstnevntes del bare er en estetisk belastning, mens Jorn på sin side snylter uhemmet på et kunstnerskap og en begavelse han selv ikke kunne måle seg med.

Sett utfra en kunsthistorisk og kunstfaglig synsvinkel er vel Ager Jorn mer å betrakte som en selvskrytene bajas. Alltid brautet han med sin dype kunstforståelse og sitt høye kunstneriske nivå, uten at publikum skjønte hva han drev med. Dagens kuratorer derimot, og særlig Munchmuseets, har endelig sett de skjulte dybdene i Munchs penselstrøk og fargebruk. Dermed tauer de inn den ene minuskunstneren etter den andre, for å synliggjøre sin estetiske forskning på ingenting.

Jeg er temmelig sikker på at Edvard Munch vrir seg i graven over denne kunstneriske uforstand og estetiske vranglære. Munchs sikre malerisk grep og kunstneriske tematisering av menneskets vilkår i sin samtid, forsvinner mer og mer av syne under Munchmuseets jakt på ur-elementene i den villfarne modernismen. Nå er det vel på tide at museet hoster opp en kunstner med monokrome malerier. I det ensfargede bilde ligger jo så vel mennesket som samfunnet og universet skjult, bak en og samme type pigment. Nettopp i det singulære ensfargede pigment kan kuratorene endelig komme i kontakt livet og kunstens mening

 

Munchmuseet: Jorn + Munch
Malerier, tegninger, trykk
Varer 14/10, 2016 – 15/1, 2017

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629