Kultur

Svaneprinsessen. Mikhail Vrubel

For leserne av Document.no leverer jeg jevnlig mine inntrykk og vurderinger av hovedstadens kunstutstillinger. Det er ikke ofte jeg fremhever noe vakkert og beundringsverdig i spaltene. Den typen verker har ikke så gode vekstvilkår i dagens kunstliv, men det finnes kunstnere som fortsatt tror og jobber ut fra helt andre estetiske idealer enn samtidskunstens traurige virkelighetsbilde. Fordi tidsånden dyrker normløsheten, er det vanskelig å finne kunstneriske standarder som folk kan vurdere et verk etter.

Men jevnlige besøk i kunsthistoriske museer her hjemme og utenlands, kan friske opp og fornye vår oppfatning av de kunstneriske kvaliteter og normer. Noen ganger får også våre museer celebert besøk utenfra, som Munchmuseet, som nå kan vise en samling utsøkte malerier fra Tretjakov-galleriet i Moskva. Dette er et enestående utvekslingsprosjekt, med 110 verker fra nevnte galleri, supplert med 40 arbeider fra norske kunstnere fra samme periode. De utstilte verkene er skapt mellom 1880 og 1910, en rik kunstnerisk periode for både Russland og Norge.

Utstillingens tittel er «Svaneprinsessen. Russisk kunst fra 1880 til 1910». For Kari J. Brandtzæg, som har kuratert utstillingen, har samarbeidet med Tretjakov-galleriet vært en langvarig prosess, men arbeidet har resultert i hele tre utstillinger, hvorav den pågående i Munchmuseet er den første i rekken. De to andre vil bli vist i det nye museet i Bjørvika. «Svaneprinsessen» i tittelen refererer til et maleri av den kjente, men også kontroversielle, russiske kunstneren Mikhail Vrubel (1856 – 1910), som døde av syfilis i tredje stadium.

Etter mitt skjønn er Brandtzægs utvalg av russiske kunstnere og verker fra perioden gjort med sikker faglig hånd og historisk forståelse. I hennes regi og i Munchmuseets lokaler får maleriene en mer fortettet estetisk utstråling enn i Tretjakov-galleriets lokaler. Her i Oslo er det selvsagt langt færre bilder og de er koblet til hverandre på en gjensidig utdypende måte. Selv om jeg har sett de fleste av maleriene i Moskva, var inntrykket slående i sin maleriske skjønnhet og motiviske fylde.

Lenin og modernismen

I forhold til dagens samtidskunst her hjemme er denne typen billedkunst utdatert og uinteressant. Den blir betraktet som umoderne og er ikke i tråd med den historiske utviklingen av modernistisk kunst. I Russland oppsto det i 1917 et brudd med denne utviklingen, da landet gjennomgikk en revolusjon som resulterte et kommunistisk diktatur. Lenin ønsket ikke en modernistisk kunst og nedla i 1923 et forbud mot den slags uttrykksformer. Et forbud som i prinsippet varte til Sovjetunionens sammenbrudd på 1991.

I årene før revolusjonen, i den perioden utstillingen omfatter, var det livlig kontakt med det europeiske kunstlivet, noe som førte til fruktbar kreativitet hos russiske kunstnerne. Da våknet også interessen for landets historiske fortid og de nasjonale kulturtradisjoner. Noe lignende ser vi i de nordiske land, der kunstnerne hentet inspirasjon fra sine respektive lands kulturelle tradisjoner. Denne kunstneriske interessen for den nasjonale kulturarven fordampet ganske raskt på tidlig 1900-tall, da den europeiske modernismen overtok kunstscenen og introduserte forestillingen om stadige fremskritt og kunstnerisk fornyelse. En utvikling som Sovjetunionen ble skånet for.

Totalitær modernitet

Det er for så vidt riktig at revolusjonen i 1917 kutter av de tidligere forbindelseslinjene mellom Russland og den europeiske moderniteten, men bare hva gjelder den kunstneriske modernismen. Moderniteten, eller det moderne prosjekt, er allikevel ikke fraværende i det kommunistiske Russland, den er egentlig selve drivkraften og strukturforvandlingen i Sovjetunionens politiske ideologi. Her er den kommunistiske statstenkningen, i retning av et totalitært regime, en følgeriktig utløper av den eurosentriske moderniteten.

Vi ser det samme i Hitlers nazistiske ambisjoner om verdensherredømme, der en totalitær stat erobrer land etter land og undertrykker/eliminerer befolkningsgrupper etter genetiske normer. Kunsten må også tilpasse seg statens estetiske idealer. Denne formen for renhetstenkning gir seg ut fra modernitetens gyldighetsfordeling og abstrakte rasjonalitet, et særtrekk som den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Baumann har påvist ved flere anledninger, særlig når det gjelder totalitære stater med omfattende folkedrap.

Gyldighetsfordeling handler om Opplysningstidens inndeling av menneskets viten og kunnskap i tre selvstendige og overordnede gyldighetssfærer, nemlig moral, kunst og vitenskap. Dette kalles gyldighetsfordeling. Områdene er uavhengige av hverandre og fungerer som styringsprinsipper for moderniteten eller det moderne prosjekt.

Grenseløshet

Den kunstneriske modernismen er også en utløper av det moderne prosjekt, men rettet mot en rendyrking av selve kunstobjektet. I et europeisk perspektiv har denne prosessen pågått uten slike historiske brudd som i Sovjetunionen. Dermed kan vi også registrere hvordan det modernistiske kunstobjektet gradvis, men i full vestvendt frihet, har gått i oppløsning og mistet sin estetiske identitet. Katalogforfatter Kari J. Brandtzæg karakteriserer denne kunstutviklingen som «grenseløs modernitet», en type utvikling som Russland ikke fikk del i under det sovjetiske diktaturet.

Karakteristikken «grenseløs modernitet» minner sterkt om Zygmunt Baumans begrep «flytende modernitet», men er ikke ment som en positiv hyllest til den eurosentriske moderniteten, snarere en kritikk av normløsheten i de politiske, sosiale og kulturelle praksiser som i dag utspiller seg i de vestlige land. Bauman etterlyser en «fast modernitet», som kan bringe utviklingen i moralsk, kulturelt og politisk likevekt. Man må være ganske blind, eller sneversynt, om man ikke observerer at utviklingen i de vestlige land de siste tiårene har vært preget av en stadig mer flytende og ukontrollerbar modernitet. For grenseløsheten har ingen grenser, annet enn de makten setter. Det vet Putin alt om. Han representerer en «fast modernitet» om enn på spesielle premisser. Det fremtidige samarbeidet mellom Munchmuseet og det statlige Tretjakov-galleriet kan fort by på problemer.

Skumring. Isak Levitan

Eventyr. Jelena Polenova

Alenusjka. Viktor Vasnetsov

Munchmuseet:
«Svaneprinsessen. Russisk kunst 1880 – 1910»
Varer fra 22/2 til 21/4, 2019