Kommentar

Louvre benytter coronanedstengning til å foreta arbeider som ellers er umulig pga tilstrømmingen. Her flyttes Francisco de Herreras ‘The Healing of Saint Bonaventure as a Child. Foto: Thibault Camus/AP/NTB

Opplysningstiden (1700-tallet) var en meget kreativ og produktiv periode i filosofien og i samfunnet for øvrig. Den industrielle revolusjonen var kommet i gang og den franske revolusjonens opprør mot eneveldig kongemakt og adel penset tenkningen inn i nye tankeformer. Tidsånden var kritisk i alle retninger, og filosofene satte spørsmålstegn ved det meste. Sentrale problemstillinger dreide seg om frihet, fornuft og fremskritt.

Nå var tiden moden for å formidle sann opplysning og utforme et gyldig grunnlag for viktige samfunnsaktiviteter. Den tyske filosofen Immanuel Kant befinner seg midt i dette kritiske tankefeltet og legger premissene for det som kalles gyldighetsfordelingen innen Moderniteten, Det moderne prosjekt, eller også Opplysningsprosjektet. I denne gyldighetsfordelingen dreier det seg om å differensiere og bestemme de sentrale styringsprinsippene for den historiske utviklingen, som ut fra Kants tenkning er Moralen, Kunsten og Vitenskapen.

Disse tre gyldighetsområdene er hver på sitt vis og utfra sine spesifikke funksjoner tildelt autonomi og frihet til å gjennomføre de handlinger som er regulert ut fra eget virkefelt. Autonomien og selvråderetten innebærer også en gjensidig respekt for de andre gyldighetsområdene: at ikke moralen blander seg inn i kunsten og/eller vitenskapen, eller at kunsten blander seg inn i moralen og vitenskapen og så videre. Den gjensidige respekten innebærer at de forskjellige gyldighetsområdene kan beholde sin autonomi og frihet til å handle i samsvar med sine forutsetninger og sin målsetning.

Dette er modernitetens gyldighetsfordeling i en noe forenklet utgave, der forholdet mellom frihet, selvråderett og gjensidig respekt er tenkt som en fornuftig ordning med henblikk på holde styr på fremskrittet og den historiske utviklingen. I denne ordningen ligger det mange problematiske punkter. Det mest iøynefallende er frihetens begrensning. Den er ikke absolutt, men relativ i forhold til den gjensidige respekten mellom gyldighetsområdene. På det punkt har kunstnerne vært de mest opprørske siden tidlig 1800-tall, de forlanger absolutt frihet, også friheten til å blande seg inn i moral og vitenskap.

Det paradoksale er at de selv ikke vil ha noen innblanding i eget fagfelt. Beveger vi oss frem til tidlig 1900-tall ser vi tydelig hvor det bærer. Kunsten skifter ham og ambisjoner i retning av en altomfattende kreativitet uten grenser og faglige kriterier. Det er dette som kalles modernisme, en betegnelse innenfor kunsthistorien som har minimalt med moderniteten å gjøre. Modernisme er den strømning i kunsten som er systematisk opptatt av brudd og overskridelser og i tillegg fornekter fortidens figurative tradisjoner.

Man kan si at moderne kunst er et vrengebilde av den estetiske intensjonen som ble lagt inn i modernitetens gyldighetsfordeling. Kunstens autonomi er blitt et skalkeskjul for all slags samfunnsnedbrytende aktivisme og friheten en tvangsmessig protest mot kunstens verdier og kriterier. Da postmodernismen dukket opp i 1980-årene var det mange kunstnere som trakk et lettelsens sukk. Nå kunne de lage autentisk kunst igjen, men bare en stakket stund. For i løpet av 80-tallet feide den konseptuelle bølgen inn over kunstfeltet og la nye premisser for det kunstneriske.

Denne tidsånden representerte et nytt fremstøt i utraderingen av det kunstneriske, nemlig oppløsningen av verkkarakteren. Nå trengte ikke kunstnerne å formgi noe som helst, håndverket var overflødig, og det kreative arbeidet besto i å tenke og møblere om på konseptene. Det kunstneriske lå ikke lenger i formgitt gjenstand, men i den intellektuelle prosessen. Endelig hadde kunstnerne oppnådd total frihet, nå kunne de skape helt fritt. Dermed blir selvsagt gyldighetsfordelingen overflødig, og det moderne prosjekt utsatt for nye rystelser.

På den annen side er det et faktum at den kunstneriske autonomien er institusjonalisert i det norske samfunnet, gjennom utdanningsinstitusjoner, museer og kulturråd mm., hvilket i praksis innebærer at kunstnerne snylter på en gyldighet de i prinsippet fornekter. Bakgrunnen for denne dobbeltmoralen og dens kunstneriske galskap ligger i postmodernismens dekonstruksjon av fornuften og opplysningsprosjektet. Men siden det er en dekonstruksjon på fornuftens premisser, kan vi ta den med en klype salt. Heldigvis finnes det en høyere fornuft, en overordnet enhet, som kan justere galskapen. Det var den opplysningsfilosofene balet med og trengte, men ikke klarte å sette ord på.

Kjøp Mesteren og Margarite av Michail Bulgakov fra Document Forlag her.