Giorgio de Chirco: Red Tower (1913)
 

Forestillingen om kunstens frihet er igjen et hett tema i kulturdebatten. Ingen tør å være imot denne friheten, og det forstår man jo, det ville innebære fordømmelse og evig eksklusjon. Men forfekter man det motsatte standpunkt, kunstens grenseløse frihet, som egentlig representerer kynisme og egoisme satt i system, så jubler kulturfolket. Ikke så rart kanskje, for i kunstens navn kan de jo både ødelegge mennesker og undergrave den sosiale orden. Faktisk en programfestet målsetning for den venstreradikale modernismen helt fra dens begynnelse og frem til i dag.

I en bredt anlagt artikkel i Morgenbladet (18/11) hevder samfunnsredaktør Lena Lindgren at Kunstens frihet må forsvares. Den er ikke lenger forankret i autonomitenkningen fra Opplysningstiden, får vi vite, men i noe annet og mer overordnet, nemlig estetikken. Ja, hun skriver faktisk estetikken, hva nå det går ut på. Om kunstens frihet begrunnes gjennom estetikken, så er det en triviell påstand, og langt bedre forklart i Opplysningstenkningens gyldighetsfordeling, der moralen, kunsten og vitenskapen blir tilordnet hvert sitt selvstyrte gyldighetsområde. De får derved autonom status, og følgelig full frihet innenfor dette området.

Når Lena Lindgren avviser den kunstneriske autonomien, og vil erstatte den med en kunstnerisk frihet begrunnet i estetikken, så vet hun tydeligvis ikke hva hun skriver om. Det hun ikke skjønner, eller vil akseptere, er at det paradigmeskiftet som skjer på 1700-tallet og innebærer at moralen, kunsten og vitenskapen fikk autonom status, var at disse gyldighetsområdene ikke skulle blande seg inn i hverandres vurderinger og egenart. Moralen skulle ikke blande seg inn i kunsten og vitenskapen, og omvendt. De skulle respektere hverandres gyldighetsområder.

ANNONSE

Det er nok denne gjensidige respekten for de andres spesifikke virkefelter som Lena Lindgren har vondt for å svelge. Den setter nemlig grenser, og grenser er det verste kunstnerne vet. De vil ha full frihet til å blande seg inn i alle livets forhold og fagområder. De mener seg å ha en unik og suveren rett til å invadere andre gyldighetsområder, samtidig som de krever at andre skal respektere deres eget fagfelt. Prøver du deg på det, blir du straks behandlet som over- griper og autoritær.

Utgangspunktet for Lena Lindgren er den aktuelle debatten om litteraturens frihet, men så tar hun det risikable grep å generalisere den til en diskurs på estetikkens nivå. På det plan fastslår hun at den kunstneriske friheten gjelder absolutt, som om den var nedskrevet på steintavler, og ikke av maktkåte kulturfolk i den hensikt å formulere en selektiv immuniseringsstrategi for alle kunstens utøvere.

For det er det denne tenkningen om kunstens frihet det handler om, nemlig å skape immunitet for en eksklusiv gruppe, som er overordnet både sannhet og moral. På den måten blir kunsten også målestokken og styringsprinsippet for enkeltindividet og samfunnsutviklingen. Og det på en så skjermet og infam måte at befolkningen blir maktesløs.

For å befeste denne forskrudde maktestetikken tauer Lena Lindgren inn en Nobelprisvinner i litteratur, Joseph Brodsky, som visstnok sier «at estetikken er etikkens mor, den går forut for vår etikk, slik moren går forut for barnet». Om det er Nobelprisvinneren eller Lena Lindgren som hevder følgende, kommer ikke klart frem, men det står som følger: «Hverken jussen eller vitenskapen kan hevde å ha foreldreretten til moralen på en slik måte, men kunsten kan, på grunn av sin flertydighet og innlevelse». Artig formulert, men det lukter uansett av partisk næringsvett og ekstra privilegier.

Tenk at flertydighet og innlevelse skulle være spesifikke kjennetegn på det kunstneriske uttrykk, og i tillegg er grunnelementer i estetikken. Det har jeg aldri vært borti, men jeg har jo bare en magistergrad i estetisk teori og professorkompetanse i samme fagfelt. Men pytt la gå, man får jo ikke alltid med seg notene. At foreldreretten til moralen også begrunnes med samme spesifikasjon, flertydighet og innlevelse, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Jeg skulle gjerne se den mor som behandlet sitt lille avkom etter prinsippet om flertydighet. Fagfolk ville prompte ha anmeldt det som barnemishandling, selv om moren forsvarte seg med at hun hadde så stor innlevelse.
Ja, så galt kan det gå når metaforer og resonnementer sporer av i jakten på den kunstneriske friheten. Men det ligger allikevel en bevisst intensjon bak dette fremstøtet, nemlig å plassere kunsten i frirom, der den slipper å stå til rette for sine verker. Der kan de hverken vurderes i forhold til moral eller sannhet, men bare i relasjon til sin egen estetikk, som da også forvalter både moralen og sannheten.

Men hva med politikken? Kan den kritisere kunsten? Selvsagt ikke. Politikk handler om samfunnsmoral, men den er allerede underlagt estetikken. Her tenker jeg umiddelbart på Walter Benjamin, som hevdet med stor påstandsstyrke at den revolusjonære kommunismen må politisere estetikken.

Dette er en utrolig konstruksjon, faktisk et hegemonisk maktbyggverk, som egentlig hører hjemme under eneveldet. Ja, det minner meg om den kongelige estetikk på 1600-tallet, da Ludvik XIV, sammen med sine rådgivere sentraliserte den franske estetikk etter en fastlagt ideologi og norm. Lena Lindgrens teoretisering omkring kunst og estetikk legger opp til et beslektet hegemonisk styre, riktignok ikke med et kongelig overhode, men dog med en overordnet status for den kunstneriske virksomheten. Samtidig som den blir skjermet av en immunitet og uangripelighet som bare despoter kan instituere.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629