Karoly Ferenczy Béni and Noémi (1908)

Det er vanskelig å avklare om striden ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) har noe med kunst å gjøre, dette at ulike kunstsyn brytes mot hverandre, slik det har vært gjennom de siste 500 år. Da det første offentlig finansierte kunstakademiet ble opprettet i 1648, var det kong Ludvig XIV i Frankrike som bestemte stilen og kvalitetsnormene. Under eneveldets tid var det ikke mange som yppet seg mot den kongelige styringen av kunstakademiet, i alle fall innad; da ble man raskt et hode kortere.

De kunstnerne som ikke sto på kongens stall, kunne selvsagt male etter andre idealer, men hverken de innenfor eller de utenfor kunne kritisere kongens kunstsyn. På den tiden var det riktignok ikke så mange kanaler å fremme kritikk gjennom, heller ikke fantes det utstillinger å kritisere. Den første kunstkritikken dukker opp i annen halvdel av 1600-tallet, etter at Kunstakademiet startet med sin årlige mønstring, «Salongen», som viste hva elever og lærere, pluss noen inviterte kunstnere, hadde skapt siden forrige utstilling.

Kritikkene ble publisert i datidens trykte publikasjoner, der hvem som helst kunne si sin mening om de utstilte kunstverkene. De måtte bare ikke si noe politisk om kongemakten. Slik er det ikke med dagens kunstkritikk, heller ikke ved våre kunstakademier, der kunststudentene utdannes til verdensmestere i uniform politikk og absurd selvstyring (autonomi). Akademiledelsen, både den administrative og den faglige, er av samme sorten, slik at institusjonen er blitt en heksegryte av sprikende interesser og kunstfaglig fordummelse.

I 1995 fikk Kunstakademiet status som høgskole og ble likestilt med våre universiteter. Nå skulle kunstnerne ha en bachelor- og mastergrad, slik at de kunne forske videre i kunstfaglige emner. «Forskning» ble et kjernebegrep i kunstutdanningen, og studentene skulle nå utforske det kunstneriske gjennom teoretiske vinklinger på materialer, virkemidler og egne arbeidsprosesser. Den tradisjonelle skapelsesprosessen, på basis av intuisjon og praktisk tilegnet kunnskap, hadde ikke lenger verdi i dette teoridiktaturet, som bestemte at kunsten var en konseptuell og begrepsfundert virksomhet.

Dette åpner selvsagt for tåketale og forskrudde forskningsprosjekter. Jeg har skrevet tidligere om den kvinnelige studenten som fikk mastergraden ved å slikke på en trepinne i et halvt år. Og så har vi kunststipendiaten som ville undersøke sin relasjon til et flere millioner år gammelt fossil. Hun hevdet å ha telepatisk kontakt med fossilet, som da tydeligvis kunne gi henne sikker informasjon til et forskningsprosjekt med vitenskapelig status. Kunstens identitet har nå fått nytt innhold. Det er ikke intuisjonen og den skapende sanseligheten som gir identitet, men begrepsbruk og teoretiske problemstillinger.

Kunsten er nå inne i en vitenskapeliggjøring som endrer den tradisjonelle autonomien som ble utviklet under opplysningstiden på 1700-tallet. Da ble det moderne prosjekt utformet, innenfor hvilket kunsten ble tildelt et eget gyldighetsområde der den kunstneriske virksomheten fikk selvstendighet og autonom status. Det samme gjaldt for vitenskapen og moralen, som under denne tredelte gyldighetsfordelingen fikk likestilt sin status med henblikk på uavhengighet og gjensidig respekt for hverandres faglige selvstendighet.

Det innebar selvsagt at ingen av disse tre virksomhetene skulle blande seg inn i hverandres fagområder. Kunsten og vitenskapen hadde helt ulike målsetninger og opererte med vidt forskjellige metoder, så noen kunstfaglig appropriasjon av vitenskapelige mål og metoder vil være brudd med egen autonomi og gjensidig respekt. Men langt mer alvorlig for kunsten er at dens identitet som intuitiv og skapende virksomhet går i oppløsning. Når kunststudenter skal drive forskning etter vitenskapelige prinsipper og metoder, går selvsagt kunsten og kunsthøgskolene i oppløsning.

Dette skjer ikke bare ved Kunsthøgskolen i Oslo, men nå også ved Kunsthøgskolen i Trondheim, der det ifølge studentene er kaotiske forhold på både faglige og administrative nivåer. Når vitenskapeliggjøringen av kunsten og kunstutdanningen har høvlet vekk det spesifikt kunstneriske, forsvinner også kunstidentiteten og -autonomien. De estetisk funderte kunsthøyskolene utdanner derfor ikke lenger kunstnere. Til tross for en tilsynelatende skolering i rasjonell vitenskap, klekker de bare ut irrasjonelle skrullinger som er mastere i pinneslikking og fører dialog med fossiler.

Da kunsthøgskolene ble likestilt med universitetene på 1990-tallet, hadde postmodernismen slått inn med full tyngde og relativisert sannheten, skjønnheten og moralen. Dermed ble det heller ikke behov for noen gyldighetsfordeling, alt blir sauset sammen og tolket på selvets grunn. Det resulterte i en kulturell nihilisme der ingen ting kunne tas for pålydende, alt var gjøglebilder eller «Simulacra», som den italienske filosofen Mario Perniola kalte det. Da trenger man heller ikke å forplikte seg over noen faglig eller moralsk instans.

Slik er det med kunsten og kunstutdanningen i dag. Her finnes det ingen estetiske verdier som begrunner fag og studium, bare en hodeløs snylting på den vitenskapelige fornuftens gyldighet, som vi nå allerede ser er i indre oppløsning. Det minner meg om en formulering av humoristen Fredrik Stabel: «Fornuften er en ensom ting, hvor ofte er man ikke alene om å stole på den».

Kjøp Halvor Foslis bok her!