Kultur

Lenge før korona-viruset dukket opp har det herjet en annen utrivelig smitte blant kunstakademiene i Norge, Sverige og Danmark. Den er ikke biologisk men psykologisk, og kjennetegnes ved en ekstrem identitetspolitikk, antirasisme og annen teoretisk galskap, som ødelegger undervisning og kunstnerisk engasjement. Det har blitt relativt stille ved Kunsthøyskolen i Oslo, men ved kunstakademiet i Trondheim koker det fortsatt. Studentene er opprørt over en ledelse som bare er opptatt av sine ansattes ve og vel, mens selve læringsprosessen og studentens problemer blir lite vektlagt.

Ved Kunstakademiet i København har studentene vært opphengt i «avkolonisering», noe som resulterte i at en byste av kong Fredrik V ble demonter og kastet på sjøen. Det ble selvsagt mye bråk og en instituttleder fikk sparken. Kunststudentene klarte ikke å leve med at Danmark i sin tid var en kolonimakt, derfor måtte kongen halshugges, selv om han for lengst var død. Dette var selvsagt symbolaktivisme, men uansett utslag av et kunst- og kulturhat som nettopp ikke burde dyrkes av kunststudenter. Ved neste ideologiske veiskille kan deres egen kunst bli halshugget.

Identitetspolitikken og antirasismen ved Konstfack i Stockholm har hektet seg opp i navnet til et utstillingslokale i skolebygningen. På 50-tallet ble en av de øverste etasjene bygget om og et stort rom innredet med mye lys og hvitmalte vegger. Lokalet fikk navnet «Hvita havet» eller «Hvitehavet» og har beholdt betegnelsen gjennom mange år. Nå har de antirasistiske studentene fått navnet i vrangstrupen og vil fjerne det fra Konstfacks vokabular og historiske identitet. Navnet «Hvitehavet» er rasistisk og krenkende. Det bør forbys.

Det er selvsagt ikke havet som er rasistisk, men den hvite fargen. Resonnementet er oppsiktsvekkende, men følgeriktig, hvis man har fått virus på hjernen. Vi vet jo at aktivister med denne typen smitte har mistet tenkeevnen og stoler blindt på hva de føler. Når de betrakter farger så tenker de ikke på hva de ser, men hva de føler. Det virker logisk for en kunstnerspire som normalt ikke bryr seg så mye om navnet på fargen, for den har jo helt andre betegnelser i andre språk. Det er fargen i seg selv som er problemet, og spesielt når den i en kontekst blir tillagt spesielle egenskaper.

Når noen i krig vifter med et hvitt flagg (parlamentærflagg) og det kryr av fargede soldater der, så blir det neppe oppfattet som rasistisk. Hvis det i stedet kom et svart flagg i luften så ble nok meningen en helt annen. Det er egentlig her de svenske antirasistene befinner seg, de vifter konstant med et svart flagg og vil ha vekk de hvite veggene, som om de befant seg i en barnehage. Småbarn vet ikke bedre, de kan man unnskylde, men voksne kunststudenter forventer man en viss fornuft av og at de ikke lar seg krenke av en hvitmalt vegg.

Det er ganske merkelig at denne irrasjonelle aktivismen har fått så stort fotfeste på kunstakademiene. Vi er vant med at kunstnere er progressive og i opposisjon mot det bestående. De er en avantgarde med blikket vendt mot fremtiden og det nye, i alle fall var det slik i andre halvdel av 1800-tallet og de første tiår på 1900-tallet, men så gikk hele kunstprosjektet i vranglås. Kunsten ble gradvis institusjonalisert og den skapende virksomheten et offentlig anliggende på statsbudsjettet. Kunstnerne var ikke lenger frontfigurer forpliktet på fremskrittet og det nye, men en fagforening som ville bli kvitt fortidens kunstnormer og kulturtradisjoner.

Dette skapte en forflatet kunstneridentitet i det offentlige rom, der alle og enhver kunne bli kunstner, bare de følte det sånn. I dag utdannes det følsomme kunstnere over en lav sko der krenkelsesgalskapen er grenseløs. Tenk at kunststudenter kan bli krenket av navnet «Hvita Havet» når de fleste gallerier og kunstmuseer i verden har hvite vegger. De er tydeligvis ikke særlig realitetsorienterte, det forutsetter jo et minimum av fornuft som det emosjonelle identitetsviruset nå har fjernet. Hvis denne galskapen sprer seg så blir det ingen hvit jul i desember.

 

Kjøp Peder Jensens bok her!