Bilde: Kunsthøyskolen i Oslo viser arbeider av studentene i Galleri Norske Grafikere. Presentasjonen avsluttes med et sitat:«Grafikk i det utvidede feltet oppstår så snart vi begynner å stille spørsmål ved tradisjonen og kunsthistorien kombinert med problematiseringen av de gitte kriteriene som modernismen la til grunn.»

Grafikk, tegning, maleri og billedvev har vært ulike uttrykksformer/sjangere/medier innenfor billedkunsten. Noen kunstnere har jobbet både med tegning, grafikk og maleri, mens andre har konsentrert seg bare om en enkelt sjanger. Men uansett uttrykksform har kunstnerne bestrebet seg på å skape bilder, og dermed en visuell fremstilling av et eller annet motiv, det være seg landskap, interiør, portretter, stilleben etc. Kort sagt temaer som kunne formidle noe viktig og verdifullt fra kunstneren til et publikum.

I denne tilvirkningen av bilder trenger kunstneren selvsagt et rikt register av virkemidler, som for eksempel papir, lerret, farger, tekstilmidler og redskaper, bare for å nevne det mest basale. Uansett hvilke virkemidler man velger, så er de i hvert enkelt tilfelle nødvendige for å skape bilder på sjangerens/mediets premisser. Å skape bilder har vært det sentrale, enten man tegnet, malte, laget grafikk eller billedvev. Derfor kalles det også billedkunst.

Men slik er det ikke lenger. I løpet av de siste tiårene har fokus skiftet fra å skape bilder til å forske på virkemidlene. Det har selvsagt noe med den konseptuelle vendingen å gjøre, at kunsten ikke lenger vektlegger det fysiske og billedskapte, men fremhever det begrepsbaserte og teoretiske som kunstens kjerne. Det vil si idéene og konseptene. Derfor har også kunstutdanningen siden 80-tallet prøvd å skolere kunststudenten i estetikk og kunstfilosofi, mer enn praktisk undervisning i det å formgi et maleri, en tegning, en skulptur etc.
Nå er jo ikke kunstutdanningen noe filosofistudium, i så fall klekker de bare ut amatører, uansett hvor mye studentene blir hjernevasket med konseptuelle strategier. Allikevel fortsetter kunstakademiene å kanalisere det kunstneriske gjennom ulike sjangere/medier og krysskoblinger mellom dem. Det er selvsagt upraktisk, for nå må kunststudentene forske, hvilket betyr at de må famle rundt i sjangernes konkrete virkemidler og kontekst for å finne noe som kan dokumenteres i empiriske gevanter.

Et strålende eksempel på den type forskning, er kunststudenten som slikket på en trepinne noen måneder, for å vise at kunst er arbeid. Det var hovedpoenget i en masteroppgave. I hvilken sjanger er noe uklart, men empirien var klar og kandidaten besto. Innenfor grafikkstudiet driver man nå også med forskning. Her er man opptatt av å redefinere grafikken, bort fra en fastlåst situasjon, et status quo for mediet, i retning av å tilpasse grafikkmediet til den utviklingen som pågår i samtidskunsten.

Fagområdet Grafikk og Tegning innenfor Kunsthøyskolen i Oslo er nå på hugget etter å løfte grafikken og tegningen inn i samtidskunstens transgressive (overskridende) tankeganger. Noen smakebiter på denne overskridende grafikken finner vi nå i Galleri Norske Grafikere, som viser et utvalg arbeider av studenter ved fagområdet Grafikk og Tegning ved KHIO. «Print Matters 2017» som utstillingen kalles, er ikke akkurat noe å anbefale kunstinteresserte folk. Man må lete lenge etter grafikk-kunsten i tradisjonell forstand.
De utstilte arbeidene er derfor ikke noe å bruke tid på, det er triste greier, som åpenbart er mer regressive enn transgressive. Derimot er kunststudentenes presentasjon av seg selv og sine kunstneriske ambisjoner langt mer interessante. Selvpresentasjonen foreligger naturligvis i tekst, på språkets premisser, og ikke gjennom grafiske bilder, slikt sømmer seg ikke for dagens konseptuelle kunstnerspirer. Verbalspråket er selvsagt helt uunnværlig om kunststudentene skal kunne dokumentere sine skapende forskningsresultater.

Kunststudenten Cathrine Finsrud Stuestad er på jakt etter «Den forbanne teksten som klart definerer det jeg driver med.» Derfor har hun hengt sine grafiske trykk opp i trærne for at de skal fange opp og fylle trykkene med den definisjonen hun er på jakt etter. Etter hennes mening vil naturen tilføre trykkene spor av sin kraft, slik at de absorberer skogens stillhet og naturens visdom. Det er jo en grei måte å få andre makter til å gjøre den jobben hun selv som kunstner burde gjøre.

Det må man vel kunne kalle en overskridende strategi, selv om det minner mer om magi enn dokumenterbar forskning. Det finner man derimot mer av hos Henrik Andersen som utforsker sitt hjem og det familiære. «Med fokus på noe jeg vagt vil beskrive som en følelse av rytme bygger jeg opp strukturer til dokumentasjonsarbeider som ser på det hverdagslige, det monotone ved det, men og til tider, underlige». Den praktiske fremgangsmåten består i en serie fotografier av alle rommene i hans hjem, knipset med en måneds mellomrom, for å lokalisere sin egen rolle i et personlig livsrom som er delvis skjult.

Det må man vel kunne kalle forskning på selvets grunn. Noe mer håndfast og konkret er Thomas Iversens kunstneriske målsetning.

«Mine arbeider handler om forvandling. Jeg tar ferdig produserte objekter og gir de en mening ved å ugjenkallelig forvandle de til en ny form. Å endre dem er en måte å stille spørsmål om verdi, produksjon og eierskap», hevder han. Det handler visstnok om resirkulering, men det høres mer ut som et barnehageopplegg enn et akademisk forskningsprosjekt.

«Mitt kunstnerskap dreier seg om en introspektiv undersøkelse av tid og rom», skriver kunststudenten Merete Joelsen Aune, og presiserer: «innholdsmessig er undersøkelsene preget av et forsøk på å begripe størrelser som «her» og «nå» via idébaserte omveier. Omveiene spenner fra mikro- til makromålestokk, og er for tiden preget av en eklektisk interesse for astronomiske fenomener og det ekspanderende universet».

Her må jeg omsider melde pass, skjønt jeg burde vel heller ha transgredert. Men jeg er jo bare en kunsthistoriker og estetisk teoretiker som ikke har forsket så mye på indre tilstander og universets ekspansjon. Vi er ikke så innadvendte og kosmiske i vårt fag. Allikevel imponerer det meg at kunststudentene til de grader kan foreta transgresjoner hinsides enhver kunnskap og kompetanse, faglige metoder og forskningsprinsipper. Dette fagområdet ved Kunsthøyskolen i Oslo har tydeligvis ikke peiling på forskning, og foretar heller ikke en ansvarlig vurdering og styring av studentenes idiotprosjekter.