Kultur

Lys langs fjorden (2017)

Ørnulf Opdal hører til den eldre generasjons modernistiske landskapsmalere som aldri har fått skikkelig sving på sine lyriske naturskildringer. Det er synd, for han har gode takter og mye innlevelse i motivutformingen, som gjennomgående er bygget opp i tre sjikt/flater – sjø, fjell og himmel. For tiden stiller han ut i to av Oslogalleriene, i Galleri Haaken og i Kunstverket Galleri. I sistnevnte galleri viser han etsninger og litografier, mens Galleri Haaken mønstrer malerier i varierte størrelser og priser.

Det modernistisk grepet hos Ørnulf Opdahl har røtter tilbake til den franske maleren Paul Cezanne, som introduserte en billedforståelse der kunstneren alltid måtte «holde flaten». Denne «holde flaten»-oppfatningen gikk ut på at man måtte unngå dybdeperspektiver slik at en betrakter ikke mistet kontakten med bildets todimensjonale flate-karakter. Denne forskrudde billedteorien representere det store bruddet med flere hundreårs bruk av sentralperspektivet i billedkunsten.

Den tidlige modernismen i norsk kunst var hektet på dette «holde flaten»-prinsippet, som etter hvert utviklet seg til en rent flatebasert minimalisme uten romlig nærvær. Ørnulf Opdahl har ikke kommet så langt i sine bilder, men han befinner seg i en mellomposisjon, slik at hvert bilde driver dobbeltkommunikasjon. I visse partier av motivet inviterer han betrakteren til følsom naturfordypelse, mens han i andre partier bryter innlevelsen ved at enkelte naturformer forvandles til stofflig materialitet.

Fergestedet (2017)

Denne vekslingen mellom innlevelse og brudd pågår i bilde etter bilde, og særlig i maleriet. Visuelt sett er det svært distraherende. Bildene har på en måte to motstridende intensjoner, den ene trekker blikket inn i naturstemningen, den andre får oss til å bråstoppe ved at fargen er blitt forvandlet til en stofflig struktur med taktile verdier. Dermed er det også slutt på innlevelsen i landskapet. En annen type natur, den stofflige materialiteten torpederer den lyriske erfaringsdimensjonen.

Det er usikkert om kunstneren her ikke har klart å løse dybdeproblemet, eller at han er så fastlåst i dette «holde flaten»-prinsippet at hele naturlyrikken fordamper. Prinsippet om å holde flaten har helt fra Cezannes tid vært en kunstnerisk vrangforestilling. Etter at samtidskunsten gikk inn i sin konseptuelle galskap, ble det å holde flaten oppfattet som en teoretisk konstruksjon. Prinsippet ble dermed kunstnerisk stuerent, som uttrykk for en konseptuell strategi.

Nå er ikke Ørnulf Opdahl en konseptuell billedkunstner, men i likhet med mange andre kunstnere i samtiden er han forsiktig med de visuelle virkemidlene. Man må ikke vise at man er en naiv landskapsmaler som uttrykker full innlevelse i naturen. Da er man teoretisk ureflektert og gjenstand for eksklusjon fra det konseptuelt dominerte kunstfeltet. Uansett oppheng er det synd at Opdahl ikke fullfører sitt maleriske prosjekt under naturlyrikkens synsvinkel. Han er en dyktig billedskaper som stadig streifer innom den naturgitte skjønnheten, men lar den ikke få fullt spillerom.

 

Galler Haaken og Kunstverket Galleri:
Malerier og grafikk
Varer fra 1/3 til 22/3 og 24/3