Kultur

Galleri Riis i Oslo mønstrer for tiden to umake kunstnere. Stein Rønning viser skulpturer og Katrine Giæver malerier og tekstiler. Sistnevnte er lærerutdannet i barnehagepedagogikk og flerkulturell forståelse, mens Rønning har sin utdanning fra kunstakademiene i Trondheim og Bergen. Selv om Rønning har en solid kunst-akademisk bakgrunn er det ikke mye på denne mønstringen som vitner om kunstneriske evner.

Katrine Giæver derimot har åpenbare anlegg for maleri. Hun viser en rekke vakre, abstrakte fargekomposisjoner som har dekorative kvaliteter, men hennes kunstneriske prosjekt er tydeligvis mer sammensatt enn som så, ifølge galleriets teoretiske veiledning. «Koblingen mellom maleriets tradisjonelt suverene status og dets tekstile underlag har ofte vært oversett i all sin selvfølge». For «tekstilet er maleriets grunnleggende bestanddel. Det tekstile bærer simpelthen malingen, og skinner tidvis igjennom». Ved at kunstneren synliggjør det tekstile underlaget kan publikum sanse «skaperøyeblikkets spontanitet».

Katrine Giæver Dip (2017)

Bortsett fra den slags svada har Katrine Giæver sans for lekre og samstemte fargekombinasjoner, som friksjonsfritt vil kunne gli glatt inn i propre designinteriører. De er behagelige å se på, men har ellers ikke så mye mer å si. Det er greit å produsere pene interiørtekstiler, men kunsten åpner vel for et dypere rom enn veggflatens utsøkte tapet. Fargelære er interessant og det kan være nyttig med slike koloristiske øvelser, men kunsten befinner seg på et annet plan.

Denne typen formalistisk abstraksjon er sjelden å se i dag, vi må noen tiår tilbake, spesielt på 60-og 70-tallet, da dette formuttrykket var mer utbredt her i landet. Jeg ser jo at det kan ha en pedagogisk nytte i barnehagene, men som kunstnerisk strategi har den for lengst utspilt sin rolle. På den annen side kan man jo mime denne formalismen og presentere den som et simulacrum, slik postmoderne kunstnere gjorde da de kopierte velbrukte stiler fra kunst- historien.

Som skulptør har Stein Rønning har i mange år gnagd på en formalistisk og minimalistisk formtradisjon. Hans produksjon, som i hovedtrekk består av firkantede kasser, klosser og andre geometriske former. Det har vært dødskjedelige objekter og det er ikke til å undre seg over at hans arbeider befinner seg i det kunstneriske bunnsjiktet. Uansett hva han snekrer sammen blir resultatet intetsigende og meningstomt, men på denne utstillingen har han skapt en helt annerledes fasong på objektene.

For det første er verkene støpt i bronse, for det andre har den geometriske formalismen forduftet. Utgangspunktet nå er små leirklumper som kunstneren har knadd på. En god start kan man si, men kunstneren kommer ikke lenger. Han har stoppet opp på det stadiet da leirklumpen fortsatt bare er en håndknadd leirkump. Siden det dreier seg om en kunstner- knadd leirklump har estetikken allerede på det nivået forvandlet klumpen til et kunstverk. Da gjenstår det bare å støpe den bronse og mønstre den i et prestisjefylt galleri.

Slik er det å være en profesjonell kunstner, man har magien i hendene. Akkurat som kong Midas, alt han berørte ble til gull. Det samme gjelder for en del av dagens kunstnere. De trenger ikke å formgi noe med kunstnerisk kvalitet og verdi. Det er nok bare å ta på en kasse eller klump så blir de forvandlet til strålende kunstverk. Men hvor kommer magien fra? Den kommer i alle fall ikke fra gudene. Nei aldeles ikke. Den stammer fra en forskrudd kunstteori som sier at alt kan være kunst og alle mennesker er kunstnere. Det er en Knoll og Tott-filosofi skreddersydd for den institusjonaliserte kunsteliten, som favoriserer de ubegavede og utestenger de talentfulle.

 

Galleri Riis (Oslo):
Katrine Giæver og Stein Rønning, maleri/tekstil og skulptur
Varer fra 23/11 til 22/12, 2017