Kultur

Sverre Koren Bjertnæs er blitt et hett navn i norsk kunstliv. Før han entret det kunst- akademiske studium, ble han som 13-åring elev av Bjørn Tore Skjølsvik i Trondheim, deretter Nerdrum-elev i en alder av 16 år. Hos begge fikk han en solid skolering i kunstneriske teknikker og figurativ formgivning. Årene på Kunstakademiet befestet hans figurative orientering, men åpnet også for en mer prøvende og utfordrende kreativitet som etter hvert sprenger den klassiske formgivningen og billedforståelsen.

Allerede mens han gikk på Kunstakademiet deltok han på en rekke utstillinger, den gang med portretter i en tørr, realistisk fremstillingsform, som etter hvert beveget han seg over i en mer mørkstemt tematikk med uklart meningsinnhold. Bjertnæs ble stadig mer produktiv og det ynglet med utstillinger innenlands og utenfor landets grenser. I samme hektiske tempo utvidet han det skapende sjangerregisteret, med skulpturer og installasjoner, og inngikk samarbeide med andre kunstnere og litterære skribenter.

Det kunstneriske uttrykksbehovet synes å bryte alle sjangergrenser, som om det ikke lenger finnes kreative styringsprinsipper. Samme hva Bjertnes tar i og flytter inn i et galleri, og det gjør han i et stadig hurtigere tempo, så blir det til kunst. Ikke så merkelig kanskje, når den herskende kunstdefinisjonen omfatter alt som kan pekes på og proklameres som et kunstverk. Sverre Koren Bjertnæs er et uomtvistelig malertalent og en solid billedbygger, men neppe noen kunstnerisk Midas med magiske evner, slik dagens konseptuelle kunstteori insisterer på.

Når man nå ser den omfattende mønstringen i Haugar Vestfold kunstmuseum, visstnok den største museumsutstillingen av Sverre Koren Bjertnæs hittil, så overveldes man av en mangfoldighet av verktyper. I museets kortfattede presentasjon av utstillingens verker heter det, at her «finner man en sterk interesse for å utforske og tydeliggjøre den skapende prosessens dialogskapende utgangspunkt, enten det handler om et kunsthistorisk materiale eller samarbeidet med andre billedkunstnere, regissører, skuespillere eller forfattere. Det kollektive handlingsrommet åpner opp for tverrestetiske og konfliktfylte møter som viser en lidenskapelig vilje til fornyelse og eksperimentering, ……».

Stort mer er det vel ikke å si om tusenkunstneren Sverre Koren Bjertnæs, bortsett fra at mengden utstillingsobjekter kunne vært mer enn halvert. De mange installasjonene, som kunstneren nærmest har dandert ut fra tilbakeblikk på personlige boligforhold, i en slags selvbiografisk fortelling på loppemarkedets premisser, gir ikke akkurat noen kunstneriske løft. Her passer det bedre med Mary Poppins og hennes utømmelige reiseveske, enn kong Midas og hans besatte gulltørst.

Har man sett Mary Poppins, når hun åpner sin mystiske reiseveske og trekker ut store og små gjenstander som kan installere og fylle et hvilket som helst gallerirom, så skjønner man at hun er av den kreative sorten. Og så den magiske paraplyen da, som kan frakte henne og hennes reiseveske til all verdens gallerier og museer med behov for visning av oppdaterte readymades. Man kan si at Mary Poppins er et moderne symbol på den hyperpotente kunstner og installatør. Når hun åpner sin fortrollede reiseveske med all verdens inventar, kan hun på et blunk fylle et galleri med fantasi og fortryllelse.

Sett i forhold til Mary Poppins filmatiske estetikk, er Sverre Koren Bjertnæs en kunstnerisk amatør. Han er en dyktig maler og billedkunstner, men ingen multikunstner som forvandler ethvert intetsigende objekt til et opphøyet artefakt. Den slags kan bare kritikerne og fortolkerne gjøre, slik de gjorde med Marcel Duchamps urinaler og sykkelhjul. Det er da også her at dagens konseptkunst har sitt utgangspunkt. Da 70- og 80-tallets amerikanske filosofer omdefinerte kunstverket som et meningstomt objekt, var det med inspirasjon fra det mislykkede, kunstpolitiske opprøret til Marcel Duchamp, da hans antkunst ble omdefinert til kunstobjekter med et konseptuelt innhold.

Sverre Koren Bjertnæs’ installasjoner og objekter befinner seg innenfor rammene av dette kontekstuelle hegemoniet, i en overstyrt kunstmakt som fratar kunstneren definisjonsretten til sine objekter. Der Marcel Duchamps gjorde opprør mot sin tids kontekstuelle kunstmakt, blir Bjertnæs en føyelig medløper. Det er trist å se en så begavet billedkunstner spore av og la seg misbruke av samtidskunstens konseptuelle makthavere.

Haugar Vestfold Kunstmuseum:
Sverre Koren Bjertnæs, malerier og installasjoner
Varer fra 27/4 til 8/9, 2019