Turnerprisen 2023: Når William Turner blir misbrukt av Tate-institusjonen

Jesse Darling kunngjøres som vinneren av Turner-prisen 2023 i Eastbournes vinterhage, ved siden av Towner Eastbourne – galleriet som er vert for årets pris (5. desember 2023). Turner-prisen 2023 er en del av Towner 100, en årelang feiring av kunst og kultur på tvers av Eastbourne og Sussex som markerer hundreårsjubileet til Towner Eastbourne. Foto: David Parry / PA Wire

Tirsdag 5. desember bekjentgjorde Tate Galleri hvem som ble tildelt den prestisjetunge Turner-prisen. Fire britiske kunstnere var nominert, henholdsvis Jesse Darling, Chislaine Leung, Rory Pilgrim og Barbara Walker. Alle ble premiert, men bare en av dem fikk hovedprisen på 25 000 britiske pund, nemlig kunstneren Jesse Darlings. Juryen berømmer hans nyskapende installasjoner og materialbruk, eksempelvis betong, sveisede jernstenger, kontormapper, tape og frynsete nettgardiner. Ikke akkurat nyskapende etter mitt skjønn, og avgjort ikke en type kreativitet som er inspirert av Englands mest berømte billedkunstner William Turner (1775- 1851).

Med tanke på hvilke kunstnere som årlig siden 1984 har fått denne verdenskjente kunstprisen så er ikke Jesse Darlings særlig overskridende eller nyskapende. For noen år tilbake vakte nok Damien Hirsts «Mother and Child divided» mer oppmerksomhet og avsky. Verket består av en halv ku og kalv i formalin og tilhører Astrup Fearnley samlingen. Turnerpris fikk også Tracy Emin for sin velbrukte og uoppredde dobbeltseng dagen derpå, eller kanskje et halvår etterpå. Heftig realisme og ærlig estetikk.

Jesse Darling ved Turner-prisen 2023, Towner Eastbourne. Foto: Victor Frankowski / Hello Content

Dagens kunstneriske ambisjoner befinner seg langt unna William Turners estetiske idealer og beundring for det naturskjønne. Alt dette har havnet på historiens skraphaug mens hverdagslivets søppel og avfall fyller opp rådyre og høykultiverte gallerier. Alt dette skrapet var tidligere ledd i en venstreradikal strategi for å nedkjempe borgerskap og kulturell overklasse. Det var et opprør som ikke besto av noe positivt og nyskapende, bare en permanent negasjon av en tradisjonsbasert estetikk.

I løpet av de siste 50 årene har denne kunstneriske antiestetikken erobret hele kunstfeltet og blitt gjeldende norm. Fortidens kunstneriske kriterier og skapende praksis har dermed forsvunnet fra synsfeltet, så også den estetikk og virkelighetsforståelse som avantgarden gjorde opprør mot. Hvilket også inkluderer kunstprestasjonene til William Turner som Turner-prisen skamløst snylter på for å legitimere prisvinnernes kunstnerisk høye kvalitet og status. Jeg er sikker på at Turner vrir seg av forargelse i graven.

Når dagens toneangivende kunstnere bare repeterer et opprør som for lengst har mistet sitt innhold så har de selvsagt ikke lenger noe å gjøre opprør mot. Men opprøret har allikevel blitt tradisjon og mainstream nonsens. Det ser vi da også i de gjenstandene prisvinneren Jesse Darlings har hentet fra skraphaugen. Her er det ikke opprør mot noe som helst. Slike gjenstander har vært ustilt siden Marcel Duchamps tid, mens de i dag blir presentert av konseptuelle kunstnertullinger og priset for sin usynlige idérikdom.

Jesse Darling ved Turner-prisen 2023, Towner Eastbourne. Foto: David Parry / PA Wire

Det avgjørende her er ikke de konseptuelle ideene, men de venstreradikale holdningene som prisvinnerne serverer mediene. I den sammenheng kan de være opprørske og kjempe mot de estetiske maktstrukturene i samfunnet, men ikke i kraft av de konseptuelle kunstobjektene. Der er deres ideer usynlige og visuelt impotente. Det institusjonaliserte kunstfeltet fungerer i dag som et velorganisert pensjonistprosjekt helt fra utdanningen på et eller annet kunstakademi. Det finnes ikke lenger kunstneriske opprør, bare det evinnelige gnålet om mer penger fra staten.

Kunsthistoriens tradisjoner og mesterverker har ingen egenverdi lenger, men et så berømt kunstnernavn som William Turner kan selvsagt kaste tidløs glans over både pris og prisvinnere. Det er uansett en snyltestrategi som snart må ha uttømt sin markedsverdi, eller mer presist: opprørsverdi. Når det hvert år blir utdelt priser til kunstobjekter som står i grell kontrast til prisens navn-giver så må det ligge noe under. Her slår det meg at Tate-institusjonens snyltestrategi er et snedig grep for også å undergrave kunsthistoriens store begavelser. Kunstneropprør har blitt institusjonsopprør.