En av de mest betydningsfulle kunstprisene i Europa er Turnerprisen. Den har fått sitt navn etter den engelsk maleren J. M. W. Turner (1775 – 1851), og ble opprettet i 1984 av kunstmuseet Tate Gallery og foreningen Patrons of New Art med det formål å skape interesse og debatt om utviklingen av moderne britisk kunst. Prisen utdeles hvert år til en engelsk kunstner under 50 år, som har gjort seg bemerket i utstillingsammenheng i året som gikk. Men først nomineres fire håndplukkede kunstnere på vårparten, blant hvilke juryen gjør sitt valg. Senere på året, i desember, finner selve kåringen og prisutdelingen sted.

I årenes løp har valget av kunstner og verk fått hard medfart i det offentlige ordskifte. Juryen har tydeligvis lagt vekt på å velge ikke bare kontroversielle, men også sjokkerende kunstuttrykk. Vi skal merke oss tiden for opprettelsen av prisen, nemlig 80-tallet, da modernismen fikk dødsstøtet og den postmoderne tilstanden ble proklamert som et frigjørende epokeskifte. Gjennom hele 80-tallet ble kunstfeltet rasert for sine tradisjoner og verdier, i den forstand at alt var like verdifullt eller like verdiløst. Sannheten ble kjørt på skraphaugen, den menneskelige identitet like så, og relativismen proklamert som rettesnor på alle områder.

Da Turnerprisen dukket opp i 1984 så var modernismens viktigste kriterium «det nye» spilt ut over sidelinjen, og kunstfeltet transformert til en arena for konseptuelle teorier og strategier, som ikke bare forkastet verkets gjenstandskarakter, men også alle de kvaliteter som heftet ved et kunstobjekt.

ANNONSE

I en slik situasjon har ikke Turnerprisens jury hatt annet å basere sine vurderinger på enn det aktuelt sjokkerende. Det vekker selvsagt oppsikt, ikke minst ved store medieoppslag og heftige debatter. Men også ved at den prisbelønte kunstner øker sin omsetning til uante høyder.

Så lenge dette fungerer innenfor institusjonaliserte rammer, er juryen på trygg grunn. Den kan nominere og prisbelønne hva som helst, uten at juryens dømmekraft trekkes i tvil og systemet slår sprekker. Alliansen mellom kapitalinteresser og kunstnerisk kompetanse synes snarere å skape et forsterkende fellesskap, som mer dikterer kunstutviklingen enn å peke på det mangfold av uttrykks- muligheter vi faktisk kan observere blant kunstnerne.

Denne ensidigheten i utvalg og promotering av kunstnere fra Turnerprisens jury, er mer enn på- fallende. Ikke bare fordi en rekke av de nominerte kunstnerne står på stallen hos toneangivende gallerier, men først og fremst på grunn av arten kunst som blir prisbelønnet. Gjennomgående er prisvinnernes kunst preget av konseptuelle vinklinger. Installasjoner yngler det av, med Tracy Emins uoppredde seng som et bevisstløst høydepunkt. Ellers er videokunsten meget populær i juryen, mens skulpturer og maleri opptrer mer sporadisk, i så fall er det aparte objekter som dyr i formalin og bilder malt med kamelmøkk.

Av de mer kuriøse vinnere og nominerte kan nevnes prisvinneren i 2001, Martin Creeds, som hadde klekket ut den kreative ide å vise et tomt lokale der lyset bare blir slått av og på. Dette verket minner sterkt om den britisk-tyske kunstneren Tino Sehgals mønstring i Kunstnernes Hus for noen få år siden. Alle salene i Huset var tomme, bortsett fra noen håndplukkede ungdommer som var ansatt for  å prate om kunst med publikum. Alt på skattebetalernes bekostning.

diana.fonner

I 2001 ble det igjen oppstyr om Turnerprisen. Denne gang omkring et arbeide av Fiona Banners, hvis verk bare ble vist på nominasjonsutstillingen. Både blant publikum og i pressen ble det stor ståhei om hennes kvalme, pornografiske presentasjoner. Ja, selv kulturminister Kim Hovells tok nå bladet fra munnen: «If this is the best British artists can produce then British art is lost. It is cold mechanical, conceptual bullshit.

P.S. The attempts at conseptualisation are particularly pathetic and symptomatic of a lack of conviction.»

Men enhver kritikk mot Turnerprisen preller av. Den virker snarere mot sin hensikt, og nærmest  bekrefter gyldigheten av juryens valg. Investorene står derfor i kø og gjør sin kalkulerte innkjøp for videresalg ved et eller annet prominent auksjonshus. Denne kombinasjonen av årlige sjokkeffekter og lukrative investeringer har gitt Turnerprisen et solid renomme som troverdig peilestasjon for samtidens kunstutvikling. Ikke bare på det kommersielle plan, men også blant de konseptuelle trendsetterne i kunstfeltet.

Derfor var det kanskje ikke helt uventet at årets prisvinner «Assemble», kom fra et helt annet hold enn de konvensjonelle sjokkbølgene som juryen har satset på et par tiår. Assemble er nemlig et arbeidskollektiv bestående av tilsammen 18 designere, arkitekter og kunstnere, som i lengre tid har jobbet med å rehabilitere et falleferdig boligstrøk i Liverpool. Om ikke publikum ble særlig sjokkert, så ble i alle fall de unge ildsjelene i Assemble det. Turnerprisen er jo en kunstpris, som primært er rettet inn mot kunstfeltet og samtidskunsten, og ikke for å honorere renoverings- prosjekter.

Men som en av jurymedlemmene sa: I dag kan jo alt være kunst, så hvorfor skulle ikke rehabiliteringen av et falleferdig boligstrøk være det. Det gir selvsagt god mening når alle kriterier for kunstbedømming er kjørt på fyllinga, mens den øvrige søpla på skraphaugen blir hentet inn til  fasjonable gallerier der skrapet går unna som hakka møkk. Folk som er stinne av gryn bryr seg neppe om produktet lukter vondt, bare det gir utbytte ved neste auksjon. Fett utbytte gir det også til kunstnerne og gallerieierne.

Med tanke på at Turnerprisen har navn etter Englands største billedkunstner, er det dypt tragisk å se  hvilket kunstnerisk svik som juryen år for år begår overfor J. M. W. Turners navn og begavelse.  Men det er lite vi kan gjøre med denne kyniske nivelleringen av kunstneriske verdier og kvaliteter. Alle jurymedlemmene er tydeligvis håndplukket ut fra ett eneste krav, nemlig mangelen på kunstnerisk kompetanse. Dessuten er de immune mot alle andre synspunkter enn sine egne.

Tross dette konseptuelle og trangsynte hegemoni, er kunsthistorien fortsatt tilgjengelig for alle og enhver. Her kan de se og glede seg over det beste og største i verdenskunsten, enten de møter mesterverkene i museer , eller de finner dem i kunstbøker. Og da kan de sammenligne med samtids- kunstens oppskrytte kvasiverker, som en dag høyst sannsynlig vil bli returnert til den skraphaugen der de ble hentet.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629