Kultur

Etter at Knut Olav Åmås overhøvlet kunstnerne med sine nedlatende anti-laugsholdninger, var det ikke så rart at han fikk svar på tiltale. Wenche Gulbransen, tegner og billedhugger, samt tidligere professor ved SHKS, plukket opp hansken (Aftenposten 13/6), og lirte av seg en belærende lekse om kunstnernes faglige tyngde og fortreffelighet. I hennes virkelighet var det kvalitets-diskurs, åpenhet og grenseoverskridende aktiviteter i lange baner.

Det er så man får pustebesvær i denne hagiografiske beskrivelsen av kunstnerstandens uomtvistelige begavelser. Her blir direktøren for Fritt Ord «realitetsjustert» med en ordflom av faglig ønsketenkning og kunstnerisk propaganda. For når var det en reell kvalitets-diskurs i kunstnermiljøet? Å kalle fagfelle-juryering til stipend og utstillingsplass for kvalitets-diskurs, minner mer om bonden som kalte trillebåra for landbruksmaskin, enn å belyse kunstnernes bruk av «strenge, interne kriterier».

At kunstnerne vurderer sine egne kollegers verker, som i et lukket kretsløp, er ingen selvfølge. Andre fagfolk i kunstfeltet, samt legfolk blant publikum, kunne godt ha gjort den jobben, og sannsynligvis med en friskere kvalitets-diskurs. Poenget her ville vært en test på om de strenge, interne kriteriene fortsatt var operative. Spør du en samtidskunstner om hva kvalitet og kriterier er, så svarer han/hun med teoretisk svada, noe konseptuelt visvas, som hverken avklarer kjennetegn eller angir etterprøvbare metoder.

Kvalitetsvurdering av samtidskunsten virker like tilfeldig som terningkast. Hvis det finnes spesifikke kriterier, som er strenge og interne, slik Gulbransen hevder, hvordan kan man da anvende dem på en installasjon, en video, performanser, eller ei falleferdig løe? Siden de er eksempler på grenseoverskridende kunst, kan jo ikke kriteriene være like strenge og interne, men ubestemte, og dermed uten spesifikk gyldighet. Jeg tror ikke Gulbransen mangler solide kriterier for vurdering av tegninger, grafikk og malerier og skulptur, men disse er neppe operative på installasjoner, videoer, performanser eller konseptuelle objekter.

Slike grenseoverskridende kunstuttrykk mangler ikke bare kunstnerisk spesifikke kjennetegn, de undergraver dem også. Det ligger i overskridelsens natur at de etablerte kriteriene blir opphevet, for de kan ikke brukes innenfor sjangere som har et helt annet uttrykksregister. At den overskridende kunsten allikevel blir akseptert innenfor det etablerte kunstfeltet, skyldes ikke at objektene besitter kunstneriske egenskaper, men at de faller innenfor en ny og utvidet rammeforståelse av det kunstneriske, nemlig den grenseløse konseptualiseringen av kreativiteten.

Det som her underslås, er at denne utvidelsen snylter på en eksisterende, teoretisk rammeforståelse av kunsten, som i århundrer har legitimert kunstutdanningen, statlige støtteordninger og kunstfagenes kompetanse og profesjonalitet. Heri også inkludert kunstfagenes kriterieoppfatning. Det er forutsetninger som dagens grenseoverskridende kunstnere setter en strek over når de invaderer og utnytter andre sjangere og fagområder. For her eksisterer det ingen kompatible kriterier, heller ikke er kunstnerne på innsiden av den kunnskap og kompetanse som ligger i disse sjangerne. Det ser man da også på de grenseoverskridende verkene. De er rendyrket dilettantisme.

Wenche Gulbransen har rett i at det har skjedd endringer i norsk kunstliv de siste årene. I dag blir kunstuttrykk godkjent, som aldri ville blitt akseptert for et par tiår siden. Skyldes det at kunsten har blitt bedre og mer interessant? Neppe. Den har bare blitt mer ubestemmelig og utflytende. Noe som åpenbart har sammenheng med at de interne, strenge kriteriene ikke lenger er anvendelige. Man kan jo ikke akkurat bedømme en video etter samme mal som et maleri, en performance som en skulptur, osv. Hva har da fagfelle-juryeringen å holde seg til, når kvaliteten i de nye grenseoverskridende kunstuttrykkene skal vurderes. Ja, hva kan de egentlig ha brukt av kriterier for å få godkjent grenseoverskridende kunstuttrykk, som f.eks. løa til Marianne Heske og bilvraket til Matias Faldbakken.

«Det er en åpen kamp om hvem som eier definisjonsmakten», skriver Wenche Gulbransen, som om kunstdefinisjoner primært handler om eierskap og makt. Tydeligvis dreier det seg her om normative definisjoner og hvem sin definisjon som skal beherske kunstfeltet. Men hvorvidt den normative definisjonen treffer det vesentlige, og egner seg for kvalitetsvurdering, spiller ingen rolle, så lenge kunstnerne har definisjonsmakten og kan bestemme hele kunstfeltet. Dette er en type dogmatisme som ligger implisitt i den normative kunstdefinisjonen, så sant man insisterer på å benytte strenge, interne kriterier.

Her lukter det mer av næringsvett enn av faglig ansvar for kunstens kvaliteter. Da faller det også naturlig å føre en kamp om eierskapet til definisjonsmakten. I mange tiår nå har kunstnerne tapt innflytelse i utvalg og juryer. Andre kunstfaglige grupper har kommet på banen, som kuratorer, kunsthistorikere, museumsfolk og gallerister. De har en annen type kompetanse som ikke er så tett innpå det kunstneriske, men kan avgjort komme med nyttig informasjon i definisjonsprosessen, uten at det dermed skulle bli kamp om eiendomsretten.

For kunstnerne vil det uansett bety mindre innflytelse over og kontroll av det de mener er eget fagfelt. Men de er i dag på vikende front og det hjelper ikke det spøtt om de kjemper for definisjonsmakt. Problemet er at andre aktører, med kunstfaglig belegg, vil være med å bestemme hva som er samtidens kunst. Dessverre er det de samme folka som har presset på for å løsrive kunsten fra sin gjenstandskarakter og forvandle vurderingskriteriene til konseptuelle størrelser. Dermed blir det også umulig å lokalisere de kunstneriske kvalitetene, som ikke er mentale størrelser, men fysisk konkrete og visuelt kontrollerbare.

Å snakke om kvalitets-diskurs på slike konseptuelle premisser er helt fånyttes. På det punkt har da heller ikke kunstnerne hatt noe å bidra med, hverken i fagfelle-juryeringen eller i kampen for å holde fast ved de strenge, interne kriterier. Om noen er reaksjonære i denne kampen, så er det kunstnerstanden. De lever innenfor et avgrenset, statsfinansiert kulturfelt, som de på liv og død vil beholde styringen over. I praksis har de et laugspreget hegemoni, der den største kunstneriske utfordringen handler om håndteringen av den umulige dialektikken mellom overskridelser og kvalitetskontroll.

Her hadde det vært på sin plass med en kontrollinstans som jevnlig foresto en kvalitetssikring av fagfelle-juryeringen og dens kriterier. Noen uavhengige fagfolk burde gå dette systemet etter i sømmene, spesielt juryordningen og kvalitetskriteriene. For her dreier det seg om fordeling av mye penger og prestisje, som i en rekke tilfeller tyder på trynetillegg og vennetjenester. Følger man litt med på utstillingsfronten, så ser man jo at de interne strenge kriteriene, eller kriterier overhodet, svært sjelden har vært i bruk.

Det er mer enn tydelig at normløsheten har spredd seg til de fleste kunstfaglige aktører i kunstfeltet. De kunstnerne som prøver å skape noe i kraft av påvisbare kvaliteter, blir sjelden premiert eller honorert. Siden de ikke er grenseoverskridende, blir de automatisk stemplet som amatører. En grenseoverskridelse er i dag faktisk det eneste kriterium som avgjør om du er en stueren samtidskunstner, samme hva slags søppel du presenterer. De interne, strenge kriteriene, som Wenche Gulbransen skriver om, har vært greie nok, men de kan ikke akkurat kalles grenseoverskridende. Om hun synes kunstneriske grenseoverskridelser er så storveis, har hun et problem. For de faste kvalitetskriteriene er det eneste som kan gi kunstnerstanden faglig profesjonalitet og kulturell legitimitet. Det er noe å kjempe for i en tid med konseptuell normløshet.