I all kranglingen om kunstnernes ytringsfrihet og de statlige støtteordninger så er det ett viktig aspekt ved kunsten som aldri nevnes, nemlig kunstverkets kvaliteter. Når Sløseriombudsmannen henter frem eksempler på urimelig høye pengesummer til svært diskutable kunstformer, er det hverken for å hindre kunstnerne i å uttrykke seg eller stanse den offentlige støtten til kunstnerne. Det Sløseriombudsmannen prøver å avdekke er den åpenbare mangelen på kvalitetsvurdering og dermed misbruk av støtteordninger.

At det på Facebook og andre kanaler på nettet kommer hets og ukvemsord mot den typen ukunst gjelder ikke kunstnere generelt og avgjort ikke deres rett til å ytre seg fritt i det offentlige rom. Det er den kvalitetsløse kunsten folk flest er imot, og mener bør fratas støtte. Altså ingen begrensning av kunstnernes ytringsfrihet, men en skjerping av kravene til kvalitetsvurdering og dermed mer selektiv stimulering av verdibasert kunst. I et større perspektiv handler kvalitetskritikken om relativisering av kunstneriske normer.

Etter at konseptestetikken på 80-tallet oppløste verkbegrepet, forsvant også de gjenstandsbaserte vurderingskriteriene. I konseptenes verden eksisterer det ikke kunstspesifikke kriterier og målestokker. De var bundet til materialiteten og lot seg ikke transformere til en konseptuell estetisk praksis. Når konseptteorier allikevel blir retningsgivende for kreativiteten havner selvsagt også kunstvurderingen i et uføre. Hvordan kan man nå avgjøre om et konseptprosjekt har kunstneriske kvaliteter? Her tårner de normative problemene seg opp og sauses sammen med ytringsfrihet, som om friheten til å produsere kvalitetstom kunst på skattebetalernes regning er en demokratisk rettighet.

Mangelen på kunstspesifikke kriterier er selvsagt kriseskapende og har uten tvil svekket kunstfeltets faglige troverdighet. Allikevel sitter det fortsatt kunstnere i fagutvalg og stipendkomiteer som evaluerer søknader og fordeler penger. Til tross for normløsheten er systemet like operativt. Det skyldes to forhold: at det finnes et maktinstitusjonelt reisverk som sikrer stabilitet, og at de normerende stipend- og utvalgsmedlemmene simulerer kvalitetsvurdering. Fiksjonen i systemet er strukturell og økonomisk potent, men helt i samsvar med den italienske filosofen Mario Perniolas simulakrum-analyser.

I dag finnes det ingen uavhengig instans som kvalitetssikrer de avgjørelser fagutvalgene i Kulturrådet har kommet frem til. Kritikerne har kapitulert og det er ingen andre fagfolk som stiller spørsmål om kvalitetsvurderingene holder mål, bortsett fra frustrerte skattebetalere. De blir derimot beskyldt for å hate kunstnere og hindre dem i å uttrykke seg fritt. Mangelen på kyndig kvalitetsvurdering er et stort problem i dagens kunstfelt. På den annen side er ikke dagens kunstevaluering uten holdepunkter, den er bare ikke faglig fundert. Den bedrives i stedet som prioriterte vennetjenester, det vil si ved en utstrakt tildeling av posisjoner og stipend gjennom nettverksnepotisme. Den er selvsagt skjult, men omfattende, og vi må regne med at Kulturrådets fagutvalg har medlemmer som prioriterer sine kandidater i tråd med nettverksinteressene.

I et slikt perspektiv er de kunstneriske kvalitetsvurderingene ganske illusoriske. Alle i kunstfeltet vet om det, men ikke skattebetalerne, som finansierer og opprettholder et kunst- og kulturliv som stadig blir mer nihilistisk. En slik holdning til kunst og kultur har ingen ting med kunstnernes ytringsfrihet å gjøre. Her handler det om en parasittær virksomhet godt forankret og skjermet av et institusjonelt maktapparat. For de fleste seriøse kunstnere er det selvsagt både undergravende og stigmatiserende at det produseres så mye skrotkunst. Man skulle ha trodd at Kunstnerorganisasjonene her hadde tatt kvalitetsproblematikken på alvor, men der er det bare næringsvettet og en selektiv ytringsfrihet som nå fungerer.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!