I debatten om Nasjonalmuseets selektive verkvurdering og kanonlikegyldighet, kom det mange relevante og kritiske innspill. Museumsledelsen fikk på pukkelen av både publikum og skolerte fagfolk i kunsthistorie og -teori. Men de mest berørte hva angikk estetiske kriterier og kunstvurdering, som kunstnere og kunstkritikere, holdt seg klokelig på avstand. Hverken bladet Billedkunst eller nettstedet Kunstkritikk.no hadde noe vesentlig å si om Nasjonalmuseets kanonkrise.

Riktignok har begge publikasjonene kommentert museets behandling av Christian Krohgs maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika», men er primært opptatt av bildets påståtte ideologiske og kolonihistoriske propaganda. Her er de på linje med museumsledelsens woke- og kanseleringsoppheng. Dermed også nødvendigheten av å skifte ut kvalitetskriterier med det politiske kravet om kunstnerisk «mangfold». Nå skal alle stilles likt i forhold til det kunstneriske, som historisk sett har vært basert på kunstnernes egen verkforståelse og kvalitetsvurdering.

Kravet om kunstnerisk mangfold kommer fra regjeringen og er et politisk inngrep i den kunstneriske friheten og dermed i strid med prinsippet om «armlengdes avstand». Men siden norske kunstnere og kritikere stort sett har venstreradikale holdninger, faller det politiske mangfolds-kravet i god jord. Kvalitetsvurderingen kan man jo bare ta etter hvert og helst med en klype politisk salt. For de fleste av dagens kunstnere og kritikere vet selvsagt at kvalitetsvurdering bare er en hersketeknikk og en maktstrategi.

Å vurdere kunstverk ut fra en kanon, eventuelt kunstneriske normer, er en århundrelang praksis som gradvis har gitt sikrere dømmekraft. Under politiseringen på 70-tallet fikk ordningen et banesår, man betvilte gyldigheten, og i 1990-årene forduftet enhver kunstnerisk kanon. Årsakene er flere, men i hovedtrekk skyldes det den modernistiske kunstens systematiske og monomane brudd med enhver estetisk kvalitet. Alt kunne nå være kunst, ja selv ideene i kunstnerens hode fikk kunstnerisk status. Man trengte ikke lenger å vise til et fysisk objekt, kunstneren/kritikeren kunne bare påstå at konseptet/ideen var et kunstverk.

Dermed blir det ikke lenger behov for en kunstnerisk kanon og ditto kriterier for å vurdere samtidskunsten. Selv om både kunstbegrepet og verkbegrepet er blitt dekonstruert, havner ikke kritikerfunksjonen i en akutt krise. Fordi kritikken er en språklig uttrykksform trenger den jo ikke en gjenstand for å tolke kunstens innhold eller abstrakte konsepter. Kritikerens kunstkommunikasjon går umiddelbart fra hode til hode. På den annen side kan heller ingen kontrollere om tolkningene har kunstnerisk relevans og faglig gyldighet. Derfor handler ikke dagens kunstkritikk om hva kunstneren føler og tenker, men hva kritikeren har i sitt hode, og hvorfor.

Den gang kunsten besto av et verk med formgitt mening, var kunstkritikken et viktig innslag i kulturdebatten. Da kunne man diskutere verkets kunstneriske kvaliteter og estetiske mening. I dag er denne offentlige diskursen forvandlet til subjektiv nonsens. Både kritikerne og kunstnere fungerer nå som støttespiller for et kunstinstitusjonelt reisverk som på sin måte er uten faglig legitimitet. Dermed går alt på skinner. Hele det institusjonelle kunstfeltet er blitt et statlig finansiert simulakrum der kritikere og kunstnere simulerer kvalitet og estetisk dømmekraft i høyt tempo.

Strukturelt sett er likheten med middelalderens laugsvesen påfallende. Her fungerte laugene som faglige maktsentra med streng styring over områder og fagfelter. Legitimiteten lå i en velutviklet profesjonalitet og faglig dømmekraft. På sine felter var de selvstyrte, til forskjell fra dagens politiske finansiering og overstyring. Med løfte om fete støtteordninger har alle kunstnerorganisasjoner i dag tilpasset seg en statlig overstyring. Fordi den kunstneriske friheten nå har tømt profesjonen for all estetisk mening har ikke kunstnerne lenger noe å tape, bortsett fra å smiske for den statlige og private pengemakten.

Kunstkritikken er i samme faglige situasjon, med en dømmekraft som går på tomgang. Siden kritikerne jobber for aviser, nettsteder og enkelte TV-kanaler, er de ikke statlig overstyrt som kunstnerne. Dermed kan de eksponere seg mer kreativt i tolkningsprosessen. Det har resultert i skriftstykker som er hinsides både kunstfag og utstilling. På sitt vis er sjangeren ganske underholdende. Den fungerer trolig som en verbal katarsis (platonsk versjon) for skribenten, som på sitt nivå har visse likhetspunkter med samtidskunstens identitetskriser. Midt under et påtvunget mangfold søker de sinnets enfold. Da gjelder det å bli kvitt fornuften og fortiden.

 

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.