Det har knyttet seg stor spenning til ansettelsen av ny direktør ved Nasjonalmuseet. Forleden kom det melding fra styret om at ansettelsen var i boks, men den utvalgte falt ikke i smak hos det kunstneriske establishmentet. Ingrid Røynesdal, som den nye direktøren heter, manglet nemlig kunstfaglig bakgrunn. Dette til tross for at hun er utdannet konsertpianist på høyt nivå og har praktisert denne kunstformen profesjonelt i mange år.

Nå var det neppe bare Røynesdals kunstkompetanse som var utslagsgivende ved ansettelsen, men i høyere grad hennes jobberfaring som administrerende direktør ved Oslo-filharmonien, samt museumsbakgrunn fra KODE i Bergen og styreerfaring fra Aschehoug Forlag, VGTV og arbeidsgiverforeningen Spekter. Nevnes bør også at hun er utdannet statsviter, et fagfelt som ikke akkurat er vanlig i kulturlivet, men sikkert nyttig når man blir konfrontert med politiserte kunstnere og ditto ansatte i Nasjonalmuseets ledelse.

Ut fra praksis og skolering virker Ingrid Røynesdal skreddersydd for stillingen som direktør ved Nasjonalmuseet. Det er fint å få en direktør for museet som er norsk. Vi har tidligere prøvd med svenske og danske direktører, men det har aldri gått bra, uansett hvor høy kunstkompetanse de har hatt. Problemet med dagens kunstfelt er at det ikke lenger fungerer som et estetisk gyldighetsområde der kriterier og en normativ kanon veileder den skapende virksomheten. Det er en tilstand som i lengre tid også har undergravet dømmekraften og uavhengigheten i ledelsen av vårt nasjonalmuseum.

Vi så denne tendensen tydelig i Karin Hindsbos direktørtid. Hun åpnet for økonomisk og normativt samarbeid med Fredriksen-døtrene som ble gitt utstillingsplass for kunst fra egen samling. Det var etisk og faglig uforsvarlig for en selvstendig og uavhengig kunstinstitusjon på høyt nivå med statlig ryggdekning. Under hennes ledelse ble også museets kanon-forankring trukket i tvil og den kunstneriske kvalitetssikringen politisert. Vi husker godt da Christian Kroghs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» ble fjernet og lagret tilbake som et kunst-politisk sett lite stuerent verk.

Vi husker også Nasjonalmuseets åpningsutstilling som var en mønstring av kunstnere fra alle landets avkroker. Ingen av dem var innkjøpt av museet i forkant, følgelig heller ikke juryert etter kunstfaglige kriterier. De representerte et mangfold av lokalbasert kreativitet som museumsledelsen mente ga et godt bilde av dagens nasjonale estetikk. Det virker som om Nasjonalmuseet helt har mistet kontakten med sitt fagestetiske grunnlag, så også forpliktelsen om å opprettholde en nasjonal standard for kunstnerisk kvalitet, det man kaller en estetisk kanon.

Politiseringen av kunstfeltet er omfattende, både individuelt og institusjonelt. Den kunstneriske vurderingen i juryer, utvalg og komiteer har intet faglig grunnlag lenger. Kriteriene er dekonstruert for mange år siden, i likhet med krav til sannhet og etisk dømmekraft. Men systemet er fortsatt operativt, nå som simulering og uuttalte favoriseringer, enten på selvets grunn eller i venstreradikal lojalitet. Departementets krav om kunstnerisk mangfold er trolig det eneste «kriteriet» som i dag handler om kunst, men samtidig også er en total, politisk overstyring av kunsten.

Den nye direktøren ved Nasjonalmuseet vil få mange problemer å hanskes med i stillingen, både interne og eksterne. Med hennes musikkfaglige og administrative erfaringsbakgrunn burde Ingrid Røynesdal kunne turnere de fleste utfordringer, for de vil det bli mange av. Noe av det viktigste vil være å konsolidere den kunstfaglige kompetansen og estetiske dømmekraften. Nasjonalmuseet bør prioritere kunstnerisk kvalitet, både aktuelt og historisk, men er hun sterk og snartenkt nok til å styre skuta på odysseisk vis? Det kan bare tiden svare på.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.