Foto: Iwan Baan

Lørdag 11. juni 2022 åpner det nye norske Nasjonalmuseet, som visstnok skal være det største kunstmuseet i Norden. Ikke bare er kunstmuseet stort, men kostnadene ble også høye med en sluttsum på hele 6,15 milliarder kroner. Her er det plass til mye kunst, men også kunsthåndverk, arkitektur og design. I lengre tid har museet jobbet med en spesiell åpningsutstilling, som vil vise at det nye Nasjonalmuseet har store ambisjoner og er i pakt med sin samtid.

Utstillingen har fått tittelen «Jeg kaller det kunst» og omfatter arbeider av 150 norske kunstnere, som ikke er innkjøpt av Nasjonalmuseet. Om dette «Jeg» i tittelen refererer til museet som subjekt, de utstillende kunstneres ego, eller den enkelte publikummer, må vi tydeligvis tenke over. Flertydigheten åpner i alle fall for at museet ikke har det fulle normative ansvaret for hva det stiller ut. Alt kan egentlig være kunst selv om det ikke er innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Her taler vårt nye Nasjonalmuseum med to tunger. På den ene side åpner museet for å snik-inkludere kunstnere som ikke har nådd et kvalitativt innkjøpsnivå, på den annen gjennomføres dette i strid med Nasjonalmuseets årelange normeringspraksis. Museet undergraver her sin prestisjetunge status som landets høyeste instans for kvalitetskontroll. Trolig har det politiske kravet om mangfold spredd seg blant Nasjonalmuseets ledelse og faglige stab. Resultatet blir som ellers i kunstfeltet, fravær av kunstnerisk kvalitet.

I det perspektiv er «Jeg» i utstillingstittelen utrykk for at det nye Nasjonalmuseet fører en normeringsstrategi tilpasset samtidens sosiale og kulturelle verdioppløsning. Alle skal med, men de må ikke tro at de er noe. Det bestemmer Nasjonalmuseets portvakter. Det har allerede kommet mye kritikk mot denne åpningsutstillingen. Sterkest fra arkitekten bak Nasjonalmuseet, Klaus Schuwerk, som i et intervju med Dagsavisen sier han er sjokkert. «Jeg tror at en tilfeldig tilskuer vil hate det», legger han til.

Det dreier seg selvsagt om utstillingens verker, noe arkitekten mener ikke speiler museets høye kvalitetskrav og tradisjonsrike kunstforståelse. Avdelingsdirektør for Nasjonalmuseets åpning parerer med følgende: «Åpningsutstillingen viser bredden og kvaliteten i norsk samtidskunst akkurat nå, …». Med tanke på at alle de samtidskunstnerne Nasjonalmuseet allerede har kjøpt inn, ikke er med på åpningsutstillingen, så må det mangle mye på bredden og kvaliteten. I alle fall hva kvalitet angår.

Oslo 20210429.
Taket og skulpturhagen til nye Nasjonalmuseet i Oslo som åpner dørene i 2022. Kunstmuseet er Nordens største med 5000 verk utstilt i 90 rom fordelt på 10000 m2.
Foto: Heiko Junge / NTB

Her er det noe som ikke stemmer, men det gjør det jo heller ikke med selve museumsbygget. Arkitektonisk er det like stygt og malplassert som det nye Munchmuseet. Arkitekt Schuwerk må gjerne gremme seg over åpningsutstillingens, men den blir etter en tid avsluttet og fjernet. Det samme vil ikke skje med den bunkerslignende museumsbygningen, som både i sin massive form og dystre materialbruk vil påføre omgivelsene og hovedstadens arkitektur en varig verkebyll.

At det nye Nasjonalmuseets arkitektur strutter av makt og dominans blir av museumsledelsen neppe sett på som noe minus, snarere som en bekreftelse på deres institusjonelle kunsthegemoni. Nå trenger de ikke lenger å tenke på kunstnerisk kvalitet, eller vurdere om potensielle verker holder kunstneriske mål. Arkitekturen gir museet nå en faglig legitimitet som er uimotsigelig. Åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» bekrefter at Nasjonalmuseet har fått utvidet sitt normative mandat. Nå kan hvem som helst kalle seg kunstner.