Kultur

Astrup Fearnley Museet viser nå et utvalg arbeider fra Selvaag-samlingen under tittelen «I still believe in miracles», en tittel hentet fra et verk av Douglas Gordon, men som igjen er basert på en sang av Sidney Mohede (Album «Better Days», 2000). Hvem som fortsatt tror på mirakler med denne utstillingen er høyst uklart, det samme gjelder hvilke mirakler arrangørene tror på.

Nå viser det seg at denne mønstringen ikke bare har fokus på Selvaag-samlingen, den er også et utspill for å fremheve Astrup Fearnley Museet, dets arkitektur og byggets arkitekt italieneren Renzo Piano. Nevnte arkitekt, som er verdenskjent og meget ettertraktet, har deltatt i kurateringen og var selv et heftig trekkplaster ved åpningen. Piano har tegnet en rekke museumsbygninger, hvorav det mest kjente og besøkte er Pompidou-senteret i Paris (1977), som arkitektonisk er svært forskjellig fra Astrup Fearnley Museet.

Det er god grunn til å markedsføre Pianos museumsbygg på Tjuvholmen. Her har arkitekten forstått betydningen av tilpasning, særlig til de sjønære omgivelser som gir publikum bademuligheter sommerstid og ellers fredfylt samvær etter museumsbesøket. Renzo Piano har en overraskende kreativitet, han har da også endret seg med årene. Det før nevnte Pompidou-senteret er ikke akkurat noen fryd for øyet, snarere heslig, og ligner mer på et fabrikkbygg enn et museum.

Pianos arkitektur på den tiden var preget av de-konstruktiv tenkning, en postmodernistisk grille der helhetsformer ble splittet opp i smådeler for så å konstrueres sammen på nytt, uten at det dermed blir den samme helhet. Det er den samme tenkningen man finner i multikulturalismen, der etablerte kulturer dekonstrueres til små usammenhengende identiteter uten den opprinnelige egenarten, og som i den nye tilstanden ikke lenger skaper konflikt med andre kulturer.

Hovedfiguren bak denne dekonstruksjonstenkningen var franskmannen Jacques Derrida, som ble en kultfigur blant mange fagfolk innen humaniora. Mest kjent her på berget var Thomas Hylland-Eriksen, som nå i følge rykter har kommet til sans og samling igjen. Blant arkitekter her hjemme fikk ikke denne dekonstruktruksjonismen noe særlig gjennomslag, og for Renzo Piano ble den et mellomspill mot andre formuttrykk. Astrup Fearnley Museet er et av hans beste byggeprosjekter, så det er all grunn til å fremheve bygget.

Derimot er det ikke så mye å si om Selvaag-samlingen. Det er en kjedelig ansamling verker av modernistiske og neomodernistiske kunstnere fra forskjellige land på kloden. Det er mainstreamkunstnere av internasjonalt format, som i et tilbakeblikk virker kraftløse og utdaterte. Kunsthistorisk sett kan det være nyttig å plassere dem i en bred kronologisk sammenheng, men heller ikke mere. Verkene er kunstnerisk uinteressante, og kommer til å forbli det, uansett hvor mye museal legitimitet man dytter på dem.

På det punkt har tydeligvis små og store samlere nå tatt et felles initiativ for å få oppjustert den kunstneriske verdien av sine estetiske ervervelser. Astrup Fearnley Museet har sett verdien og nødvendigheten i dette initiativet, og åpnet dørene for kreti og pleti av samlere. Etter en mønstring i dette privateide museet har kanskje en samling steget noe på den kunstneriske rankingskalaen, men selve drømmen, eller skal vi si miraklet, for en samler er å få vist eller deponert sine innkjøp i Nasjonalmuseet, som forvalter og representerer toppen av kvalitetshierarkiet.

I løpet av de siste årene har vi sett hvordan Stein Erik (Rimi)Hagen har stått på for å få sin samling inn i Nasjonalmuseet. Det har aldri dreid seg om en donasjon, slik det ofte har vært skrevet i avisene, men om deponering. Hagen har neppe hatt interesse av å gi bort sine investeringer, men heller å få dem kvalitetsstemplet av landets mest prestisjetunge kunstinstitusjon. Her dreier det seg naturligvis ikke bare om å løfte kvalitetsverdien, men også om å høyne det pekuniære nivå på investeringene.

I sosiologisk forstand betyr det at investorene også opparbeider seg en kulturell kapital som har vært mangelvare i de kretser. Det er en kapital, som i likhet med den økonomiske, gir innflytelse og makt på kulturens område. Den franske kunstsosiologen Nathalie Heinich har forsket på denne betente relasjonen mellom investorer og prestisjefylte kunstmuseer, som ifølge hennes resultater har avdekket en rekke negative utviklingstendenser i den kunstneriske evalueringen. Ved innpass i feterte museer vil investorenes samlinger virke devaluerende på institusjonens kunstneriske standarder, samtidig som investorene mer og mer styrer kvalitetsvurderingen i det internasjonale kunstmarkedet.

Astrup Fearnley Museets aktuelle utstillingspolitikk viser de samme utviklingstrekk som Nathalie Heinich har dokumentert i sin forskning, nemlig at samlerne har akutte behov for normativ legitimering på stadig høyere nivåer, for dermed å oppnå økte kapitalverdier. Derfor også denne storstilte markedsføring av Selvaag-samlingen i kompaniskap med den genierklærte arkitekten Renzo Piano. Men sammenstillingen gir allikevel ikke Selvaagverkene så stor uttelling. De blekner i forhold til museumsbygget og Pianos nærvær i form av modeller og skisser. Egentlig en dårlig deal for Selvaagsamlingen, som kunne trengt en mer konsentrert manifestasjon. Men da bør de satse på noe annet enn mirakler.

 

Astrup Fearnley Museet:
Verk fra Selvaags kunstsamling («I still believe in miracles»)
Varer fra 9/6 til 2/9, 2018