Kommentar

Bildet: Vinnerutkastet til ”SILOSAMLINGEN” Mestres Wåge Arquitectes, Barcelona MX_SI Architectural studio, Barcelona. Pris: ca 500 millioner kroner.

Selv om kunstnerne jamrer seg over manglende mynt fra studieslutt til grav, flommer kunstfeltet over av penger. En viss porsjon går til enkeltkunstnere, og dem er det mange av, men mesteparten pumpes inn i rådyre museumsbygg og fete direktørlønninger. I Oslo er to milliardmuseer under bygging, samt et mammutbibliotek i samme pekuniære målestokk, alle i tidsriktig heslig arkitektur, til kulturfellesskapets beste.

Denne kulturelle stormannsgalskapen sprer seg som en pest i geografien, og har nå infisert hjernene til politikere og kulturelle pådrivere I Kristiansand til å bygge et spektakulært kunstmuseum i byen. Det skal bygges på Silokaia, for sjønært må det være, og inkorporere de gamle silobyggene til en brutalistisk fabrikkarkitektur, som mer minner om et moderne forbrenningsanlegg enn et kunstens tempel.

Kristiansand trenger nemlig et nytt kunstmuseum. Foranledningen er at Sørlandets Kunstmuseum har fått en omfattende gave fra hedgefondforvalter og kunstsamler Nicolai Tangen, en gave bestående av over 1000 norske kunstverk fra perioden 1930 til 1970. Det er ikke akkurat noen gullalder i norsk kunst, snarere gråsteinalderen, med importert modernisme vekslet i småmynt. Men det passer sikkert for et distriktsmuseum, som har ambisjoner om å komme på det internasjonale kunstkartet.

Et nytt kunstmuseum tegnet av spanske arkitekter vil nok gjøre susen. Se bare på Lambda i Bjørvika, også av spansk opprinnelse, som heller ikke ligner på et museum, men er en kopi av et leilighetsbygg på Gran Canaria. De sørlandske kunstsiloene i Kristiansand gir i alle fall assosiasjoner i retning av føde, her har det vært korn i årtier, men skal nå huse kunstnerisk næring for folk i alle aldre, fra inn- og utland, og gi regionen klingende mynt i kassa.

Siden oljealderen er på hell, må jo landets befolkning ha noe å leve av. Så hvorfor ikke kunsten, som tydeligvis er en vekstnæring for museumsbransjen. Det ser man tydelig på direktørlønningene, i likhet med etterlønna. Den nye direktøren for Silomuseet kan heller ikke klage på lønna, som årlig beløper seg til 3 millioner, 1,2 av dem kommer fra det offentlige, det vil si skattebetalerne, mens resten dekkes av finansmannen Nicolai Tangen.

Sett i forhold til Tangens årlige innkomster, er det ikke så store summen, heller ikke med tanke på at kunstsamleren i dette opplegget får kvalitetssikret sine private innkjøp av museets kunstfaglige ekspertise. Den slags er gull verd på det internasjonale kunstmarkedet, særlig når man vet at Nicolai Tangen ikke har gitt bort kunstsamlingen sin, men bare stilt den til museets disposisjon. De tusen kunstverkene eies fortsatt av finansmannen, og verdistigningen vil falle i hans lomme.

Den samme strategien ligger til grunn for Stein Erik Hagens opplegg med Nasjonalmuseet. Hagen har ikke donert sin samling til museet, bare stilt den til disposisjon, slik at han kan notere en ekstra verdistigning gjennom kunstinstitusjonens ettertraktede kvalitetssikring. Jeg har skrevet om dette før, så også om at det er en utbredt metode blant internasjonale kunstsamlere overfor prestisjetunge kunstmuseer. De tilbyr museet å deponere hele, eller deler av samlingen, som ledsages av millionstøtte.

Samlere og investorer tenker her langsiktig. Med deponering og museets kvalitetsstempel på verkene, stiger de naturligvis langt mer i verdi enn om de hadde stått i samlerens private hvelv. Dessuten får de profesjonell pleie, selvsagt hvis de i utgangspunktet er kunstnerisk verdifulle objekter. Med tanke på at Tangens kunstsamling ikke akkurat hører til verdenskunsten, kan den nok fylle en funksjon i det lokale kulturlivet, men den blir neppe noe internasjonalt trekkplaster, skjønt silomuseets arkitektur på sin side vil nok muntre opp noen turister.