Kultur

Det er fortsatt strid om silomuseet og Tangen-samlingen i Kristiansand. Sett fra sidelinjen med kunstfaglige briller og kulturkritisk blikk, er det ikke så rart, for i dette offentlig finansierte byggeprosjektet tilegnet kunstinvestor Nicolai Tangens samling, er det mye kokkelimonke under overflaten. I utgangspunktet trodde kommune- og fylkespolitikerne at byen fikk en storslått gave, slik ble det i alle fall fremstilt i mediene, men så viser det seg at det langt fra var en donasjon, bare en disposisjonsrett på begrensede og dubiøse vilkår.

Den gavmilde milliardæren var altså ikke så slepphendt med verdiene allikevel, selv om han bare for noen dager siden i avisen Klassekampen omtaler sin gunst overfor Kristiansand by som en gave. Når kunstsamler Nicolai Tangen får en så gylden anledning til å markedsføre seg og sin samling, endog med et firesiders oppslag i den kapitalkritiske Klassekampen, så pynter han naturligvis på sannheten. Og her går journalisten fem på, med en flatterende fremstilling av kunstsamleren, supplert med et knippe håndplukkede kuratorer, kritikere og kunsthistorikere som er fulle av ovasjoner over samlingens bredde og kvaliteter, uten at de har sett samlingen i sin helhet.

Det første oppslaget i Klassekampen virker som et bestillingsverk hva angår samlingens kunstneriske kvaliteter. Ombyggingen av Silobygget til kunstmuseum, samt finansieringen og den fremtidige driften, er ikke temaer i denne teksten, de blir omtalt i neste artikkel. Når det gjelder kunstsamlingen som sådan, om den er så historisk viktig og kvalitetsbasert som samleren selv og de kunstfaglige intervjuobjektene påstår, er det ikke enighet om. De får betimelig motstand fra professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke, som også er kunstkritiker i Klassekampen. Han er tydelig på at «Dette er en typisk privatsamling, som er helt dominert av et bestemt kunstsyn».

Hvilket betyr at samlingens verker er mer preget av personlig smak enn av å dokumentere en historisk utvikling av norsk og nordisk moderne kunst i perioden mellom 1920 og 1970.
På grunn av samlerens personlige smak dukker det ifølge Storm Bjerke også opp en rekke historiske hull som gir et forvridd bilde av perioden. Det er selvsagt ikke noe galt for en kunstsamler å ha en personlig smak, men den gir ingen faglig styrke og troverdighet når man skal bygge opp en samling med henblikk på kunsthistorisk dokumentasjon. Bare det å ha latt smaken sin prioritere en formalistisk modernisme innenfor epoken tyder mer på et selektivt trangsyn enn noen faglig forpliktelse overfor det historiske mangfold.

At det også finnes noen danske og svenske modernister i Nicolai Tangens ensporede kunst- kolleksjon kan neppe gjøre den til en unik nordisk samling. Det skrytepoenget ville raskt blitt punktert om man hadde konsultert dansk og svensk kunstekspertise, for eksempel svenske Sune Nordgren og danske Allis Helleland, to tidligere direktører ved vårt Nasjonalmuseum. At Tangen og hans tilhengere på alle måter prøver å hausse opp samlingens kunstneriske verdi og historiske betydning, skinner stadig igjennom. Uten en slik oppblåst kredibilitet vil det neppe bli noen nevneverdig statsstøtte til kunstbygg og drift.

Men de har allikevel klart å lure lokalpolitikerne til å støtte kunstprosjektet. Selv om motstanderne har påpekt feilaktige kalkyler i både byggeprosjektet og de fremtidige driftsinntekter, tviholder politikerne på sine standpunkter og vedtak. De drømmer fortsatt om at Kristiansand skal bli en viktig kunstdestinasjon både for det norske folk og tilreisende utlendinger. Da sitter skattebetalernes penger løst. At vettuge folk har vurdert og påvist at prosjektet høyst sannsynlig vil bli et økonomisk mareritt, bare kimser politikerne av.

Selv om kunst-siloen og den oppskrytte samlingen er to sider av samme sak, et kunstmuseum på nordisk nivå, står og faller prosjektet med samlingens kunstneriske verdi og historiske betydning. Dette er ennå ikke dokumentert, ingen serøse kunsteksperter har kvalitetssikret samlingen, bare noen kunstfaglige oppkomlinger som er ute etter et personlig bein å gnage på. Tangen-samlingen er bare en faglig sneversynt og personlig fundert kunstkolleksjon, som eieren vil bli beundret for, både hos folk og fagfolk.

Det må han gjerne bli, men samlingen er ikke noe stort trekkplaster for regionen engang, til det er den for smal, privat og kunsthistorisk uinteressant. Nicolai Tangen er sikkert en økonomisk smarting, men å forvente at skattebetalerne skal finansiere et museumsbygg i hundremillionersklassen, som skal huse hans personlige kunstsamling, er vel å strekke snyltestrikken for langt. Den gavmilde milliardæren synes her å være mer preget av grådighet enn uegennyttig generøsitet.

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.