Kommentar

Det var vel ikke annet å vente enn at den nye sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, milliardær og kunstsamler, ville snuble i skolissene sine før eller senere. Vi vet jo at milliardærer ikke er som vanlige folk, de blir jo ikke rike og berømte uten å ta noen krokveier i det skjulte. Nå kjenner jeg ikke til Tangens økonomiske disposisjoner og metoder, men jeg har en viss peiling på hans kunstsamlerier og innsats for å få bygd et museum for samlingen i Kristiansand, hans egen hjemby.

For å få realisert drømmen om et eget museum måtte Tangen ta noen krokveier, heri inkludert noen smøreturer. I utgangspunktet startet det med å donere kunstsamlingen til byen og dens innbyggere, en gave verdt over 200 millioner kroner. Det var en generøsitet uten sidestykke, som etter hvert viste seg ikke å være noen gave, men et tilbud om tidsbestemt innlån av verker fra hans samling. For at så kunne skje måtte det bygges et nytt museum til en pris av 600 millioner kroner, hovedsakelig finansiert med offentlige midler.

Det var i denne finansieringsfasen av Silomuseet at det begynte å bli problematisk. Ikke bare måtte kommunen, fylket og staten hoste opp mange millioner, men også stiftelsen Cultiva, som eies av Kristiansand kommune, bidro med et millionbeløp. Det var selvsagt ikke nok til museumsbygg og drift, så Nicolai Tangen måtte selv overføre en fet millionsum av sine sparepenger. Det er i denne innsamlingsprosessen det har vært viktig å ha venner og gode kontakter. Noe som har ført til masse bråk og krangler i lokalmiljøet der et flertall av byens innbyggere har vært imot museumsprosjektet.

Uten tvil har kontaktnettet vært velsmurt og imøtekommende, for hvordan skulle man ellers kunne loppe det offentlige for bortimot en halv milliard kroner, og det til en middelmådig kunstsamler som drømmer om et eget museum til samlingen. Mens byggingen nå pågår og Sørlandets Kunstmuseum forbereder seg til å overta et nytt museumsbygg, så ligger ikke kuratorene på latsiden. Tre av dem har nylig fått innvilget doktorgradsstipend av Forskningsrådet for å forske på Tangens kunstsamling.

Ingen seriøse fagfolk kan vel være i tvil om at de tre stipendiatene forsker med påholden penn. Klart at det nye Tangen-museet ikke vil ha en forskning som reiser tvil om samlingens kunstneriske verdier og historiske betydning. Det vil selvsagt heller ikke Nicolai Tangen. I utgangspunktet er stipendiatene bundet av museets og eierens kunstoppfatning og normer. De har vært ansatte kuratorer ved museet og vil i fremtiden jobbe tett med samlingens verker. Derfor vil det heller ikke bli noen uhildet forskning med vitenskapelig status, snarer et avansert reklameprosjekt for primært eier og samling, sekundært for Sørlandets Kunstmuseum.

Hele dette styret med eget museum og doktorgrader på kunstsamlingen er selvsagt en målbevisst strategi for å øke prestisjen og kapitalverdien på verkene. Kunstsamlere med selvbevissthet og høye ambisjoner i det internasjonale kunstfeltet gjør hva de kan for å åle seg innpå de mest prestisjefylte museer i USA og EU-land. De tilbyr utlån og deponering av samlinger som senere kan merkes og markedsføres med museets logo. En slik markør i markedet betyr økt kunstnerisk status og stor økonomisk verdistigning.

I fjor engang gjorde Fredriksen-døtrene et slikt fremstøt overfor Nasjonalmuseet, og utrolig nok fikk de napp. Museet fikk noen millioner i kassa, men solgte sin faglige sjel for sølvpenger. Det er i det sjiktet av økonomiske og kulturelle luringer Nicolai Tangen befinner seg, men han har klekket ut en annen strategi. Han vil ha et eget museum for sin samling, i likhet med Henie Onstad og Astrup Fearnley, men han vil ikke betale for museumsbygget.

Det er et museum estimert til over 600 millioner kroner, foreløpig. Siden det blir et spektakulært museum til glede for tilreisende og byens innbyggere, bør det offentlige spytte i kassa. Det er ikke så enkelt, men har man det rette nettverket kan man hente ut mye skattepenger. Takket være nepotismens glattsmurte kanaler kan Nicolai Tangen snart låne ut noe av samlingen sin til det ferdigstilte Silomuseet. Der kan Tangens kunstsamling bli utforsket av lojale lakeier som leverer det han forventer, finansiert med offentlige midler.

Ved gjennomgang av gjestelisten til den famøse smøreturen til USA fant jeg nokså uventet at Tangen hadde invitert direktøren ved Munch-museet, Stein Olav Henrichsen. Ja, hvorfor ikke. Stein Olav Henrichsen er en driftig og ambisiøs direktør. Selv om han ikke har særlig peiling på kunst, har han kontakter, mange kontakter og nyttige nettverk både i kunstfeltet og på politikkens områder. En slik smøregjest kan bli meget verdifull for Nicolai Tangens videre museumsplaner. Jeg tror ikke han har noe Munch-maleri i samlingen.

PS: I Dagsnytt 18 mandag 20.04 blir Nicolai Tangen intervjuet om alt oppstyret rundt smøreturene til USA. I løpet av innslaget påstår Tangen helt skamløst at han har donert bort hele sin kunstsamling til hjembyen. Dette er ren løgn. Tangens kunstsamling eies av AKO kunststiftelse som styres av samleren selv, men den kan disponeres av Sørlandets Kunstmuseum (Silomuseet) etter bestemte avtalte vilkår. Det har aldri vært på tale å gi bort samlingen.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: