Omsider kom det en kvalifisert kritikk av det nye Nasjonalmuseets kunstneriske profil. Kritikeren er ingen hvem som helst i bransjen, men kunsthistorikeren Steinar Gjessing, som i mange år har vært fagansatt ved Museet for samtidskunst. Senere ble han kapret av Stein Erik Hagen som ønsket å bygge ut og perfeksjonere sin kunstsamling. Gjessing er godt orientert om nyere tids kunst og spesielt skolert i 30-årense modernistiske maleri.

I sin store artikkel, publisert i Klassekampen 19/1, drøfter og kritiserer han ikke bare Museets utvalg av utstilte verker, han tar også opp til diskusjon hva som nå synes å være Nasjonalmuseets faglige identitet og samfunnsmessige rolle. Etter hans oppfatning synes ikke museets faglige ledelse lenger å ha noen ambisjon om å vektlegge kunstens kvaliteter og estetiske verdi. Hvis så er tilfelle befinner Nasjonalmuseet seg, som er landets viktigste kunstinstitusjon, i en normativ krise. Det tror jeg er en korrekt observasjon, skjønt krisen er ikke bare et internt identitetsproblem i Nasjonalmuseet.

Nedbyggingen av det normativt kunstneriske gjelder i dag hele kunstfeltet, men blir selvsagt ganske fatal når denne antiestetiske virus har spredd seg til nasjonens viktigste kunstinstitusjon. Som Steinar Gjessing påpeker har særlig Nasjonalgalleriet stått for en kunstnerisk kanon som målestokk og målsetning. Sett ut fra mitt perspektiv gikk denne kanon gradvis i oppløsning etter at Museet for samtidskunst ble opprettet. Her ble både kunstforståelsen og kanontenkningen relativisert og kjørt på fyllinga. I stedet tauet man inn objekter og prosjekter som normaliserte antiestetikken.

At det nye Nasjonalmuseet ikke viderefører det gamle Nasjonalgalleriets kvalitetstenkning og kanon-ambisjoner var forventet. På det punkt har Gjessing solid belegg, både når det gjelder Nasjonalmuseets innkjøp av kunst og interne prioriteringer. Det mest anskuelige i denne sammenheng er selvsagt Nasjonalmuseets åpningsutstilling, som gikk under tittelen «Jeg kaller det kunst». Gjessing har merket seg både tittelen og utvalgsprinsippet. Den kunstfaglige ledelsen ønsket nemlig bare å vise verker som ikke var innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Utvalgsprinsippet er selvsagt helt bort i staur og vegger og bryter med både kvalitetskrav og kanon-ambisjoner. Tenk å dra land og strand rundt for å taue inn all slags amatører til åpningsutstillingen i det nye Nasjonalmuseet. Men det er naturligvis i tråd med tidsåndens aggressive nivellering av kunstneriske og kulturelle verdier. Nå kan jo ikke Nasjonalmuseet underslå at det finnes en omfattende samling betydelige kunstverker i sine egne magasiner. Mange av dem er nå blitt utplassert og kuratert i museets forskjellige utstillingsrom, i tråd med et utvalgsprinsipp som ifølge Steinar Gjessing har store kunsthistoriske svakheter.

Han påpeker at en rekke sentrale kunstnere er utelatt og at denne utvelgelsen gir et skjevt bilde av både den kunsthistoriske kontinuiteten og de kunstinterne endringer. På det fagfeltet har Gjessing mer oversikt og innsikt enn de fleste i den nasjonale museumsbransjen. Bare synd at han har latt seg verve av private investorer og kunstsamlere som på det internasjonale kunstmarkedet ikke etterspør kvalitet. men vektlegger kunstens spekulative markedsverdi. Det er et kapitalstyrt kunstmarked der de store samlerne i stigende grad prøver å få kvalitetssikret hele eller deler av sine samlinger i prestisjetunge kunstmuseer.

I 2016 prøvde Stein Erik Hagen å få til en avtale med Nasjonalmuseet om få sin Canica-samling av nordisk moderne kunst inkorporert i Museets utstillingsprogram. I den prosessen var Steinar Gjessing en viktig forhandlingsfigur. Men avtalen gikk i vasken. Mulig Hagens krav om visning av verkene ville krenke uavhengigheten til museets kunstfaglige ledelse. Det ble i alle fall ingen deponering og visning av Stein Erik Hagens Canica-samling i det nye Nasjonalmuseet.

Tre år senere ser vi hvordan Nasjonalmuseets kunstfaglige ledelse kneler for de steinrike Fredriksen-døtrene. De vil donere flere hundre millioner kroner til museet hvis de får plassert verker fra sin kunstsamling i museets hellige saler. Fredriksen-døtrene har selvsagt ingen baktanker, de vil bare at det norske folk skal få se kunst av internasjonalt format. At deres kunst vil bli kvalitetsstemplet ved oppholdet i Norges mest prestisjefylte museum, er selvsagt en uventet bonus. En bonus som senere vil bli konvertert i klingende mynt på det internasjonale kunstmarkedet.

Jeg tror ikke kunsthistorikeren Steinar Gjessing tenker i de baner. Han er nok mer engasjert i faglige problemstillinger enn å mosjonere sitt næringsvett. Skjønt det kaster nok mynt av seg å samarbeide med kunstsamler og milliardær Stein Erik Hagen. Nå viser det seg at Gjessing også har blitt kunstfaglig rådgiver for Oljefondsjef Nicolai Tangen. Han er også milliardær og ihuga kunstsamler. Både Hagen og Tangen samler på nordisk moderne kunst. De konkurrerer dermed i det samme markedet, med samme rådgiver. Det er en artig konstellasjon. Tangens fordel at han allerede har et museum, Silomuseet i Kristiansand.

Det blir selvsagt for smått i lengden. Vi må regne med at Tangen en dag banker på Nasjonalmuseets dør, med et tilbud de ikke kan si nei takk til. Noe må vel de gutta ha lært av Fredriksen-døtrene, hvis verker og familienavn har fått behørig plass i Nasjonalmuseets celebre lokaler. Har man penger nok så er det tydeligvis ikke noe problem å få kanonisert sin kunstsamling i vårt mest prestisjefylte kunstmuseum. Nicolai Tangen kan jo bare arrangere en smøretur til verdens største og mest berømte kunstmuseer.

 

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.