Kultur

Ikke the Pretenders, men, fra venstre: Cecilie Fredriksen, samlingsdirektør i Nasjonalmuseet Stina Högkvist, direktør i Nasjonalmuseet Karin Hindsbo, og Kathrine Fredriksen. Foto: Morten Qvale/Nasjonalmuseet

I Klassekampen (4/7) rykker direktøren for Nasjonalmuseets Karin Hindsbo ut og korrigerer avisens presentasjon av samarbeidsavtalen mellom Museet og Fredriksen-døtrene. Hun påpeker at Klassekampen tar feil på en rekke punkter som handler om økonomiske fordeler i favør av milliardærdøtrene. Det kan hun ha rett i, men hun underslår det faktum at Nasjonalmuseets fagfolk ifølge avtalen er forpliktet til å kvalitetssikre alle nye innkjøp til Fredriksen-samlingen. Det innebærer at museet vil bruke sine egne ansatte til å kvalitetsstemple nyanskaffelser til privatsamlingen.

I klartekst betyr det at Nasjonalmuseet stiller sin faglige ekspertise til rådighet for to milliardær-døtre som ønsker å utvide sin privatsamling, og som ikke på noen måte blir donert til NM. De innkjøpte bildene skal riktignok vises i museet, men bare for et bestemt tidsrom på 10 år. Uansett hvor lenge de blir stilt ut i Nasjonalmuseet, så tilhører verkene Fredriksen-døtrene. Det trenger man ikke akkurat å kritisere i denne sammenheng, men det å få godkjent og kvalitetssikret sine nye innkjøp av Nasjonalmuseet, Norges mest prestisjefylte kunstinstitusjon, er både et forstokket og forkastelig opplegg fra museets side.

I det kunstfaglige mandatet til vårt tradisjonsrike Nasjonalmuseum er kvalitetssikring av egne verker og nyinnkjøp selve kjernen av museets normative praksis. Man kjøper ikke inn dårlige kunstverk, og stiller heller ikke ut innlånte arbeider av ditto kvalitet. Nasjonalmuseet er landets høyeste vurderingsinstans for kunstnerisk kvalitet, og det er i kraft av denne interne funksjonen at museet opparbeider seg kunstfaglig prestisje, statlig anerkjennelse og publikums beundring.

Nasjonalmuseets kvalitetssikring er altså til innvortes bruk. Den vurderer hva museet selv kjøper inn og hvilke innlånte arbeider som kan stilles ut. Derimot går det helt på tvers av museets kunstfaglige mandat å bistå private samlere med deres innkjøp, slik det nå er åpnet for i samarbeidsavtalen med Fredriksen-døtrene. I denne «bistanden» går endog museet så langt at de stiller fire av sine ansatte eksperter til rådighet når døtrene skal gjøre nye privatinnkjøp på det internasjonale kunstmarkedet. Hvorvidt disse innkjøpene blir vist i Nasjonalmuseet, eller ikke, er uvesentlig i forhold til direktør Hindsbos faglige misbruk av sin stilling.

Dette er uhørt og kunstfaglig undergravende. Uansett hva slags intensjoner Fredriksen-døtrene har, så er dette helt i strid med Nasjonalmuseets faglige forpliktelser overfor egen institusjon, staten som arbeidsgiver og tilliten i befolkningen. Det er også helt på trynet at Karin Hindsbo stiller til rådighet en egen sal i museet som blir dedikert til Fredriksen-døtrenes mor, som visstnok var en pasjonert kunstelsker. Slike kunstelskere finnes det tusenvis av i Norge, men neppe med så høye ambisjoner og stor nok formue til å hedre seg selv, eller sin mor med en egen sal i landets Nasjonalmuseum.

Det er disse to elementene i avtalen, å kvalitetssikre en privatsamlers innkjøp og dedikere en egen sal til Fredriksen-døtrenes mor, som er ødeleggende for nasjonalmuseets faglige integritet og status som nasjonal, kunstnerisk autoritet. Disse to elementene burde aldri vært innarbeidet i samarbeidsavtalen. Her demonstrere Karin Hindsbo at hun mangler en både nødvendig og tilstrekkelig dømmekraft til å lede vårt Nasjonalmuseum. Dette burde kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande ha skjønt. I stedet jatter hun med og priser en leilendingsavtale som pulveriserer Nasjonalmuseets kunstfaglige status og autoritet. Hun ser bare et par milliardærdøtre som visstnok viser økonomisk ansvar for norsk kulturliv, mens Fredriksen-døtrene snylter fritt på vårt Nasjonalmuseums kunstfaglige ekspertise.