Innenriks

Den første dagen i april var det mange spøkefulle utspill i mediene. En god aprilspøk setter leserne stor pris på, selv om de blir lurt. Noen er lette å avsløre, andre får deg glatt på limpinnen. Dagsrevyens veldreide presentasjon av det unike samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og kunstsamler Stein Erik Hagen, slo meg umiddelbart som en smart og dristig aprilspøk. Særlig fordi Klassekampen kunne skilte med nyheten om at Nasjonalmuseet hadde planer om å selge ut lødig kunst for en billig penge.

Klassekampens oppslag var en innlysende aprilspøk. Museet kan ikke selge ut sitt kunsthistoriske materiale, selv om enkeltverker kan være kunstnerisk svake eller mindre historisk interessante. Slike vurderinger kan også endre seg over tid, med ny kunnskap og nye perspektiver. Fortiden er aldri ferdig fastlagt, men konstant under revurdering. Avisens oppslag var altså en aprilspøk, men ikke Dagsrevyens utspill om alliansen mellom Nasjonalmuseet og samler/investor Stein Erik Hagen.

stein.erik.hagen

Etter mitt skjønn var nyheten om dette samarbeidet så på linje med Klassekampens aprilspøk at den ikke kunne være sann. For i realiteten dreier det seg i begge tilfeller om salg og butikk. I stedet for å selge kunst til spottpris, gjør Nasjonalmuseet en vri og åpner for storsalg av kvalitetsstempler til private samlere og investorer, mot en gjenytelse av fete donasjoner. Hagen kjøper seg kvalitet, og betaler med romslige gaver av pekuniær art.

I denne transaksjonen tilbyr museet ikke bare deponering og kvalitetssikring, museet stiller også et helt utstillingsrom til disposisjon for utvalgte verker fra Hagens samling. Dette er oppsiktsvekkende, og en museumsfaglig helt forkastelig praksis av landets mest kvalitetsbevisste museum. Museums- direktør Audun Eckhoff synes å ha mistet grepet om det som er institusjonens samfunnsoppdrag, Begrepet «samfunnsoppdrag» er her viktig, noe Eckhoff selv fastslår i en artikkel i Aftenposten for knappe tre uker siden.

Men i dette samfunnsoppdraget inngår det ikke at Nasjonalmuseet skal kvalitetssikre verkene til pågående og innpåslitne samlere som Stein Erik Hagen, eller andre av samme sorten, som nå ligger i startgropen for å få et godkjenningstempel fra landets fremste forvalter av kvalitet og kunstnerisk verdi. En slik faglig suspekt salgsvirksomhet ligger ikke i museets samfunnsoppdrag. Det smaker av faglig horeri og fører på lengre sikt at museets prestisje og status som kvalitetsforvalter forfaller. Ingen med litt kunstfaglig vett i hodet ønsker vel at Nasjonalmuseet blir en kolonialhandel for billigsalg av kunstnerisk kvalitet.

audun.eckhoff

I det internasjonale kunstlivet kryr det av slike samlere og investorer som prøver å kjøpe seg inn i prestisjefylte museer. Det er et stort problem for museene, de trenger sårt til friske penger, men kan ikke gå på akkord med sine kvalitetskrav, selv om det dreier seg om noe så «ufarlig» som deponeringer, med påfølgende donasjoner. Museumsledelsen skjønner jo hva som er på gang, og står imot, mens direktør Audun Eckhoff gjerne vil drive butikk, Nasjonalmuseet har høye ambisjoner og lav terskel, skriver han i Aftenposten. Ja, det er nok viktig med en lav terskel om direktøren skal drive en kunstnerisk kolonialbutikk med billig kvalitet, men det ligger neppe i en seriøs tolkning av samfunnsoppdraget.