Det ble ingen avklaring om Nasjonalgalleriets fremtid i møtet mellom kulturminister Linda Hofstad Helleland, direktør Audun Eckhoff og Stein Erik Hagen. Om dette temaet ble drøftet, vet vi ingenting om, heller ikke hvilke andre saker som ble luftet. Pressen fikk følgelig ikke så mye å skrive om, bortsett fra at kunstsamler Hagen fortsatt ønsker å gå i dialog med Nasjonalmuseet om mulige utlån fra sin store Canica-samling.

Fremtiden er altså fortsatt i det blå med henblikk på hva som skjer med Nasjonalgalleriet. Kulturministeren og hennes stab vil fortsatt jobbe med saken før de kan fatte noe vedtak. Merkelig at en kulturminister fra Høyre med mye konservativ verditenkning i bagasjen, har problemer med å bevare og beskytte en så historisk viktig kulturinstitusjon som Nasjonalgalleriet. Her burde hun ikke nølt et sekund, men fastholdt og vedtatt at Nasjonalgalleriet er den kulturelle fortiden vi bygger vår fremtid på. Institusjonen må bestå!

Det skrives og snakkes mye om denne kulturinstitusjonen, som utgjør en enhet av bygning og omfattende kunstsamling. Da det i sin tid ble bestemt at et nytt Nasjonalmuseum skulle bygges på Vestbanen, var det en forutsetning at Nasjonalgalleriets kunstsamling skulle overføres til det nye Nasjonalmuseet. Vi fikk også høre at den historiske bygningen var nedslitt og uegnet som visningssted for kunst. Dette var dommen fra fagfolk, og derfor måtte kunsten flyttes.

ANNONSE

I ettertid har fagfolk kommet til en helt annen konklusjon. Med beskjedne midler viser det seg at Nasjonalgalleriets bygning kan bli et perfekt visningssted for kunst, bare ikke med den praktfulle kunstsamlingen som den i dag kan by på. Den må overføres til det nye Nasjonalmuseet. Og vi skjønner jo hvorfor. Nasjonalgalleriets kunstsamling, utstilt i den vakre bygningen, er jo det store trekkplaster som turister og tilreisende fra hele Norges land vil se når de besøker hovedstaden. Uten denne unike kunsten innlemmet i det nye museumsbygget, vil det selvsagt bli tynt med folk i Nasjonalmuseets paradebygg på Vestbanen.

I dagens debatt om Nasjonalgalleriets fremtid som en del av Nasjonalmuseet, er det uklart hva politikere og fagfolk mener. For her dreier det seg om to mulige løsninger. Den ene løsningen går ut på at hele Nasjonalgalleriets kunstsamling overføres til Nasjonalmuseet, mens det tomme museumsbygget på Tullinløkka vil kunne brukes til visning av kunst i regi av Nasjonalmuseet. Den andre løsningen er enklere og kulturhistorisk mest korrekt, nemlig å beholde og drive Nasjonalgalleriets bygning og kunstsamling som en helhetlig kulturinstitusjon. Selvsagt faglig styrt av Nasjonalmuseet.

Det er den siste varianten det står størst strid om, men som en nødløsning prøver man å bevare Nasjonalgalleriets historiske bygning som visningssted for kunst. For noen synes dette å være en halv seier, man har reddet en arkitektonisk perle, men lukker øynene for at innholdet er tapt. Det blir som med halshugging, både hodet og kroppen mister livet. Forsvinner kunstsamlingen fra Nasjonalgalleriets vakre bygg, går selvsagt den historiske enheten og kontinuiteten i oppløsning.

Man må være nokså intellektuelt utmagret om man går for en slik kulturell halshugging. Men etter det jeg har registrert av andre standpunkter og utspill hos vår kulturminister, velger hun sikkert halshuggingen. En slik løsning vil også gi rikelig plass til Stein Erik Hagens kunstsamling, som ifølge Aftenposten ønsker å stille store deler av sin Canica-samling til disposisjon (dvs. låne ut) . Men bare hvis verkene kommer på veggen.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629