Kultur

Bilde: JC Dahl Utsyn til Fortundalen (1836)

I desember 2014 ble det gjort et vedtak i Stortinget om at Nasjonalgalleriet fortsatt skulle være underlagt Nasjonalmuseet og brukes som et visningssted for kunst. Et par år senere kommer Statsbygg med et forslag om at Nasjonalgalleriet bør overtas av Kulturhistorisk museum, stikk i strid med Stortingets tidligere vedtak. Venstres Trine Skei Grande reiste kjerringa igjen, pukket på stortingsvedtaket og fikk stoppet Statsbyggs planer.

Siden den gang har det vært stille om Nasjonalgalleriets fremtid, helt til vi i går fikk presentert Høyre, Venstre og FrPs felles regjeringsplattform. Der står det på side 52 at regjeringen vil: «Bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.» Godt nytt, skulle man tro, men det eneste nye i forhold til stortingsvedtaket i 2014, er et foruroligende forbehold, nemlig utsiktene til store kostnader. For da er Nasjonalgalleriet en saga blott.

Egentlig er Nasjonalgalleriet allerede blitt skrotet av politikerne, for det er allerede bestemt at alle de praktfulle verkene inne i museumsbygget skal overføres til Nasjonalmuseet på Vestbanen. Det Nasjonalgalleriet publikum beundrer og gjerne vil beholde intakt, er for lengst splittet opp og kunstsamlingene i ferd med å plasseres i Nasjonalmuseet. Når politikerne i den den nye regjeringen nå vil bevare Nasjonalgalleriet så er det bare bygningen som skal bevares som utstillingssted for kunst. Og det omfatter ikke Nasjonalgalleriets unike kunstsamlinger.

Den enestående enheten mellom Nasjonalgalleriets arkitektur og historiske kunstverker, som har bygget opp om vår nasjonale kulturelle identitet, har politikerne nå endelig tatt kverken på. Når de skriver i sitt regjeringsdokument at Nasjonalgalleriet skal bevares, er det en grov tilsnikelse. Det dreier seg bare om bygningen. Kunstsamlingene skal henge i Nasjonalmuseet, som det eneste trekkplaster av kunstnerisk kvalitet og verdi.

Nå er selvsagt Nasjonalgalleriets bygning et stykke bevaringsverdig arkitektur, det er det ingen tvil om, men når vi snakker om Nasjonalgalleriet så inkluderer det også de unike kunstsamlingene. Uten denne dobbelte dimensjonen er ikke bygningen så interessant lenger, men politikerne må gjerne bevare den, skjønt det er høyst usikkert om det vil skje. Blir kostnadene til rehabilitering for store, selger de sikkert bygget til Rimi-Hagen, så får Stein Erik Hagen plass nok til sine kunstsamlinger, uten å smiske for ledelsen i Nasjonalmuseet.