Kultur

Nå er det endelig vedtatt at det gamle Nasjonalgalleriet skal avvikles. Alle de kjære og kjente kunstverkene skal ut av den ærverdige og stilrene museumsbygningen, som ble reist i tre trinn, første bygg i 1881, andre og tredje i henholdsvis 1907 og 1924. Det har lenge vært kjent at Nasjonalgalleriets historiske samling skal over i det nye Nasjonalmuseet og der gi den moderne kunstsamlingen en historisk ryggdekning.

Dette opplegget har det stått strid om i flere år, og mange fagfolk har protestert mot at Nasjonalgalleriet, heri inkludert bygg og samling, skal splittes og bygningen brukes til andre formål, muligens et kjøpesenter.

På en pressekonferanse forleden opplyste kulturminister Trine Skei Grande og museumsdirektør Karin Hindsbo at Nasjonalgalleriets bygning nå skulle utvikles til et levende kunstsenter med vekslende utstillinger, kunstneratelierer og produksjonslokaler for kunstnere. Dette var dødsstøtet for det gamle Nasjonalgalleriet. Nå blir institusjonen forvandlet til et kjempestort rotekammer for kunstneriske tullebukker og andre kreative snyltere som er blottet for tradisjonsbevissthet og kunsthistorisk kontinuitet.

Det åpnes nå også for at kremmeren Stein Erik Hagens «Canica-samling» skal få husvære i dette strippede museet, som kunnskapsløse politikere og kunstfaglige strebere har fratatt sin indre museale mening. Nasjonalmuseet, sammen med sparebankstiftelsen DNB, skal i tiden fremover utarbeide planer og perspektiver for Galleribygningens fremtidige bruk, og her vil nok Canica-samlingen passe godt inn. Det viktigste for kunstsamleren Hagen, er jo at hans kunstinnkjøp kan bli faglig velsignet av landets viktigste vurderingsinstitusjon.

Vi skal merke oss at Stein Erik Hagen ikke har noen planer om å donere sin samling, bare deponere den på ubestemt tid. Nasjonalmuseet får altså ingen eiendomsrett, bare en begrenset visningsrett, mot at eieren får en prestisjefylt, faglig velsignelse av landets fremste kunstinstitusjon. Strategien er velkjent i det internasjonale kunstfeltet, der steinrike samlere og investorer prøver å smiske seg inn ved de store og prestisjefylte kunstinstitusjonene, gjerne med et fett pengebeløp som smøring, for å få verkene sine pumpet opp med høyere status og blodferske kunstkvaliteter.

Dette er selvsagt butikk, en kulturelt maskert finansoperasjon, som bidrar til at prisene på det internasjonale kunstmarkedet kan skrus i været, uten at de unge, kjendiskåte museumsdirektørene og kunstfaglige streberne aner at det hele handler om private, kyniske pengetransaksjoner. Mange seriøse kunstsosiologer har pekt på dette, i egentlig forstand kunstfiendtlige fenomenet. Når seriøse museer innlater seg på slike avtaler, blir selvsagt den kunstfaglige dømmekraftens nedgradert og de estetiske normene utvannet. Dermed sitter museene også igjen med et dårlig omdømme. Vi ser det gang på gang, at kunstnerisk kvalitet må vike for en smart og kynisk kommersialisering av kunstfeltet.

Nedbyggingen av Nasjonalgalleriets normative status og kunsthistoriske tyngde har pågått i mange år. Til tross for mange protester og en langvarig kamp for å bevare Nasjonalgalleriet intakt, settes det nå sluttstrek for en nasjonalt viktig kunstinstitusjon. Det er ikke lenger politisk stuerent å ha nasjonale kulturinstitusjoner, til nød bare i navnet. Ser man på det nye Nasjonalmuseet, så er det vel ingen som vil oppfatte denne bygningen som norsk og nasjonal. Dette er internasjonal samtidsarkitektur på sitt mest sterile og nasjonsløse. Signaleffekten er entydig og uten hentydning til at bygningen huser den norske kunsthistoriens mer eller mindre navngjetne mesterverker.

Dette er et rent signaturbygg for arkitektens internasjonale ego. Det nye Munchmuseet er tegnet etter samme antinasjonale lest, men skal visstnok mykes opp med 7. meter høy, naken og tilårskommen kjærringfigur i bronse. Hva den har med Edvard Munch å gjøre, er det ingen som skjønner, men det ryktes at det har foregått en «innsidehandel» på partiske premisser. Uansett har det offentlige kulturbyggeriet gått helt av hengslene. Det skyldes primært en politisk motivert (les venstreradikal) nedbygging av det nasjonale, men også en svekket kunstnerisk dømmekraft, som av den grunn åpner for å vurdere etter andre og mer suspekte parametere enn de kunstneriske. Derfor har også vårt vakre Nasjonalgalleri havnet i kunstnerisk dødsmodus.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!