I Aftenpostens leder 19/8 fastslås det allerede i overskriften at Stein Erik Hagens bilder må sikres plass i Nasjonalmuseet. Som om denne saken er ferdig diskutert og avklaret. Men det er den avgjort ikke. Det hefter fortsatt en rekke uklarheter og diskutable forhold ved den samarbeidsavtalen, som bare bitvis har lekket ut til mediene. I utgangspunktet dreier det seg selvfølgelig om hva Nasjonalmuseet har behov for av supplerende verker, og hvilken status de skal ha i museets mangeårige og omfattende samling.

La meg ta det siste først. Ønsker Hagen å donere deler av sin samling, deponere den, eller dreier det seg om utlån over et spesifisert tidsrom? Kunstsamleren bruker også en formulering om at han ønsker «å stille den til disposisjon», uten at eierstatus er redegjort for. Hvis det bare dreier seg om utlån (Hagen i Aftenposten 4/7), med det ufravikelige krav fra hans side om at disse verkene også skal vises, røper det en lite åpen og forhandlingsvillig innstilling. Et slikt forlangende om full visning vil selvsagt bli problematisk for Nasjonalmuseets utstillingspraksis, som vil være betinget av de prosjekter og det verkoppsett museet til enhver tid ønsker å realisere.

stein.erik.hagen5

Foto: Tror Stein Erik Hagen at det gjelder samme regler i kunstverdenen som i dagligvarebransjen?

I den situasjonen er det museet selv som må styre utvelgelsen av verker fra Hagens Canica-samling og innpasse dem etter eget faglig behov. Disse skal dekke manglene i museets egen samling, og kunne vises i ulike sammenhenger og skiftende konstellasjon. På det punkt er det Nasjonalmuseets kunstfaglige stab som til enhver tid vurderer og velger hvilke verker som skal vises og i hvilken kombinasjon, alt etter hvilke utstillingsprosjekter som er på gang.

ANNONSE

Når Stein Erik Hagen krever at deler av Canica-samlingen skal vises i Nasjonalmuseets lokaler, ellers blir det ingen avtale, så er han på ville veier. Det virker som han tror at museet skal stilleegne saler til disposisjon for nettopp hans verker. Mesteparten av de verker som eventuelt kommer fra Canica-samlingen vil neppe få utstillingsplass, bare utvalgte av dem, som museets faglige stab velger ut, vil finne sin velfortjente plass i en kunsthistorisk kontekst.

Denne faglige prosedyren vil også bli retningsgivende om Nasjonalgalleriet skulle bli en integrert del av Nasjonalmuseet. Når Aftenpostens leder skriver at «Visningsarealer er nøkkelen» for at Hagen skal få vist store deler av Canica-samlingen, så er dette helt feil. Nasjonalmuseet kan ikke på noen måte la sin utstillingskabal dikteres av en kunstsamler. Ønsker Hagen å supplere manglene i Nasjonalmuseets samlinger, må han innordne seg den faste museumsfaglige og kunsthistoriske praksis i institusjonen.

Nå er ikke kunstinvestor Hagen alene om å gjøre et slikt fremstøt overfor et prestisjefylt museum. I det internasjonale kunstfeltet mottar de store kunstmuseene jevnlig forespørsel fra kunstsamlere som ønsker å deponere sine samlinger. De krever sjelden utstillingsplass, men ønsker primært at deres verker kan brukes når det passer, og ellers bli kvalitetsstemplet av institusjonens kunstfaglige ekspertise. Alle utgifter blir selvsagt dekket med fete donasjoner fra investoren.

Nathalie Heinich

Dette investoruvesenet er grundig dokumentert i den franske kultur-sosiologen Nathalie Heinichs forskning. Her har sosiologen registrert en økende infiltrasjon i de kvalitetsbaserte institusjoner som forvalter fortidens og samtidens estetiske normer og verdier. I hennes perspektiv er denne utviklingen høyst urovekkende, da den utvanner og forflater de kunstneriske grunnverdiene i vår sivilisasjon. På den annen side er heller ikke museene uten ansvar for denne strukturendringen. Mange av dem har sterkt behov for økonomisk støtte, og inngår derfor dubiøse avtaler med samlere og investorer

Etter min oppfatning bør Stein Erik Hagens samarbeidsavtale med Nasjonalmuseet sees i et slikt perspektiv. Hans tilbud om «å stille til disposisjon» store deler av sin Canica-samling, med krav om sikret utstillingsplass, er langt mer vidtgående enn det vi ser i det internasjonale kunstmiljøet. På det punkt er han så kunstfaglig ubeskjeden at man lurer på hvilken kunstverden han lever i. Den samme tanken slår meg når jeg leser Aftenpostens leder, som også ser frem til et møte mellom kulturministeren, Hagen og Eckhoff denne uken. Da passer det fint med en avisleder i forkant, som blåøyd bereder veien for Hagens inntog i Nasjonalmuseet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629