Nasjonalmuseet synes nå å gå helt opp i liminga. Mens den faglige staben i museet tar grep og publiserer (Aftenposten 10/8) sine positive synspunkter på samarbeidet med Stein Erik Hagen, og et poengtert ønske om å beholde Nasjonalgalleriets intakt, sitter direktør Audun Eckhoff musestille og er lammet av kulturdepartementets sendrektighet og mangel på politisk styring. Siste utspill nå er at Stein Erik Hagen bryter samarbeidet med Nasjonalmuseet.

Det er prisverdig at museets faglige stab går ut i det offentlige rom og tilkjennegir hva de står for, men det er jo faktisk museets direktør og styre som skal fronte Nasjonalmuseets faglige profil og program. At så ikke skjer, setter hele museumsdriften i spill. Nå ryker altså samarbeidet med Stein Erik Hagen og muligheten for å supplere museets faste samling med utvalgte verker i samlerens eie.

Det springende punkt i denne tilsynelatende uenigheten mellom Hagen og Nasjonalmuseet handler selvsagt om god nok utstillingsplass for førstnevntes velvillige utlån/donasjoner. Men hvis Nasjonalgalleriet ikke inngår i Nasjonalmuseets plasskabal, men overføres til Universitetet, slik Statkraft har foreslått, blir det ikke mye utstillingsplass igjen til Stein Erik Hagens verker. Striden står altså om

ANNONSE

Nasjonalgalleriets fremtid, både museumsfaglig og politisk.
Kunsthistorikeren Steinar Gjessing, som er Hagens kurator og faglige sporhund, sier i klartekst, at uten Nasjonalgalleriet som del av Nasjonalmuseet, blir det intet samarbeide mellom samleren og Nasjonalmuseet. Så bastant er ikke Hagen selv med henblikk på en fremtidig avtale, men sier seg enig i at Nasjonalgalleriet bør være en integrert del av Nasjonalmuseet.

Det er det samme resonnementet som fremføres av den faglige staben ved Nasjonalmuseet. Her legges det selvsagt stor vekt på et fremtidig samarbeide og en gunstig avtale mellom Hagen og Nasjonalmuseet, men også at Nasjonalgalleriet må inngå i Nasjonalmuseets plass- kabal. Både fra den faglige staben og kunsthistoriker Steinar Gjessing insisteres det på at Nasjonalgalleriet må bevares og styres av Nasjonalmuseet.
Dette har det vært bred enighet om i det kunsthistoriske fagmiljøet over lang tid. Selv om det nybygde Nasjonalmuseet vil bli mer funksjonelt og bedre utstyrt for visning og kunstformidling, er Nasjonalgalleriet, med bygning og historisk billedkunst, selve kjernen i norsk kunsthistorie. Det er hit publikum kommer, enten det er utenlandske turister eller landets egen befolkning.

Nasjonalgalleriets bygning og samlinger har vært identitetsskapende og tradisjonsbevarende på tvers av politiske skillelinjer og kulturell tilhørighet. At dagens politikere ikke skjønner verdien av Nasjonalgalleriets egenart og historie, er ikke bare en skandale, men også et stykke miljøkriminalitet. For dette handler om, hvis politikerne holder kursen, en rasering og utradering av det kulturelle miljøet i hovedstaden, i sum det kulturhistoriske sentrum for landet som helhet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629