Kommentar

Bilde: Robert Mapplethorpes selvportrett. I Stein Erik Hagens eie. De rike har oppdaget at de kan øke verdien på sin kunst ved å låne den ut til store kunstinstitusjoner. David Bowies samling skal under hammeren og mediene fungerer som hans auksjonshus. Bildet er fra utstillingen på AROS i Århus i sommer.
 

Normkritikk og identitetspolitikk er to av dagens mest aggressive strategier for å ideologisere samfunnet og våre samfunnsinstitusjoner. Det er i hovedtrekk et venstreradikalt prosjekt, men har også viktige støttespillere i liberale og borgerlige partier. Men uansett partitilhørighet så er det langsiktige målet å svekke og fjerne våre tradisjonelle verdier og etablerte normer.

Her kunne man jo tenke seg at normkritikk innenfor litterære og kunstneriske aktiviteter, i det hele tatt det kulturelle feltet, kunne ha noe for seg. Men den jobben er gjort for lenge siden, spesielt på kunstfeltet, for der hersker den totale normløshet. Normkritikk i dagens radikale sjargong er en slags dekonstruksjon av vedtatte sannheter, som ved nærmere analyse avslører at de er sosiale konstruksjoner som fungerer undertrykkende på bestemte grupper i samfunnet.

Denne type avsløring har vært særlig effektiv når det gjelder kjønnsidentitet. Gjennom hele vår historie har vi levd under den forestilling at mennesket bare har to kjønn, og at det er normalsituasjonen og normen. Men dette er en vrangforestilling ifølge normkritikken. Det finnes nemlig et stort mangfold av ulike kjønnsidentiteter, som ikke faller inn under normen og normalbegrepet. Følgelig lever denne gruppen med ikke-normale kjønnsidentiteter i permanent undertrykkelse.
Virkelighetsbeskrivelsen kan ha noe for seg, men bommer fatalt på identitetsbegrepet. At det finnes en stor seksuell variasjon hos homo sapiens, og har gjort det til alle tider, betyr ikke at variasjonen representerer spesifikke kjønnsidentiteter. Det er altså en grov tilsnikelse å fastslå at det finnes et mangfold av kjønnsidentiteter når det bare dreier seg om variasjon i seksuelle praksiser.

Det som i vesentlig grad styrer denne normkritikken er mangfoldbegrepet og toleranse- prinsippet. Og underforstått her ligger en forestilling om at alt har lik verdi og samme gyldighet, enten kritikken retter seg mot sosiale forhold, eller faglige vurderinger, det være seg i skolesektoren eller i museumsvirksomhet. Alle vurderinger har relativ gyldighet når mangfoldet hersker og styrer avgjørelser. Alt er nemlig like gyldig, og enhver ytring/mening må tolereres på grunn av mangfoldbegrepets doktrinære relativisme.

Denne høyst autoritære normkritikken har fått solid fotfeste i nabolandet Sverige. Her betviler de alt av tradisjoner og historiske verdier. I den siste tiden har normkritikken hatt fokus på museene og deres formidling av historisk kunnskap og kulturelle tradisjoner. Den svenske kulturministeren tar nå grep og foreslår at tre viktige kulturmuseer i Stockholm skal nedlegges og at den faglige ekspertisen sparkes.

Svenska Dagbladet kjører nå debatten, som avklarer premissene for de kulturpolitiske endringer myndighetene ganske målrettet prøver å gjennomføre. I SvD for en uke siden skriver Ola Wong følgende om statens nye opplegg for fremtidens museumsdrift:

«Verksamheten skal betona kulturens föränderlighet og en mångfald av identiteter. Personalen skal gjennomgå queer- och rasifiseringsutbildninger. Og expertisen ska släppa tolkningsföreträdet och bland annat låta barn- och ungdomsråd vara med och forma innehåldet.».

Heretter er det altså ikke den faglige kompetansen i museene som skal styre og gi innhold til virksomheten. Faglig kompetanse betyr nemlig at noen er mer kvalifisert, har et større kunnskapstilfang og et mer profesjonelt grep om formidling, enn barn, ungdom og tilfeldige brukere. I følge normkritikken strider dette mot begrepet om mangfold og prinsippet om toleranse. Kompetanse er egentlig en hersketeknikk, som hindrer kulturell forandring og utviklingen av nye identiteter.

Dette er intet annet enn multikulturalisme og kunnskapsrelativisme i rendyrket form. Ikke noe rart at tunge fagfolk i de svenske museumsinstitusjonene reagerer. I SvD (6/10) har en rekke av museumsfaglige ansatte gått til motangrep, og refser kulturministeren for slett saksbehandling, svake argumenter og feilaktig dokumentasjon. Den satt som et skudd. Kulturministeren her hjemme er også ute å kjøre, særlig hva angår den lite kompetente håndteringen av vårt populære Nasjonalgalleri.

Hennes forhold til det nye Nasjonalmuseet er heller ikke særlig patent. Her har hun blandet seg opp i forhandlingene mellom Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff og kunstsamler Stein Erik Hagen. Vilkårene for å gå inn i en deponeringsavtale med kunstsamleren ligger utenfor kulturministerens kompetanse og politiske mandat. Det bestemmer Nasjonalmuseet, som må kvalitetssikre ethvert verk før museet kan omslutte det med sine faglige vegger.

For kulturministeren var det tydeligvis viktig å drive god høyrepolitikk, hvilket i denne sammenheng betyr at kunstsamlerens velvillige donasjoner kunne bidra til at staten sparte penger på den dyre museumsdriften. Partiet Høyre har jo kjørt sterkt på at også næringslivet har et ansvar for kulturen, for eksempel gjennom økonomisk støtte og donering av viktige kunstverk. Men den faglige kvalitetssikringen har hun ingen ting med, heller ikke å pushe på Nasjonalmuseet slik at Stein Erik Hagen får en gunstig avtale.

Her er det viktig å påpeke at selv om kunstsamleren Hagen har hatt en kyndig kurator, nemlig kunsthistorikeren Steinar Gjessing, så er han faglig sett alene om sine vurderinger. I tillegg er hans kunstfaglige kompetanse nokså snever, både i tidsperiode og kunstsyn. Av den grunn kan ikke hans vurderinger og innkjøp måle seg med den brede og historisk funderte kompetansen som Nasjonalmuseets fagpersonale er i besittelse av. Det er denne godt fundamenterte fagkompetansen som begrunner Nasjonalmuseets solide posisjon i norsk kunst, så lenge den varer da, og den bør ikke kulturministeren tukle med i håp om å få Hagens kapital på kroken.

Det er altså ikke bare normkritikken som vil endre på museumsinstitusjonene og kulturen. Presset kommer fra mange kanter, også innenfra. Hvis vi tar en kikk på Nasjonalmuseets uttalte målsetning, så står det at museets mål skal være «å heve kunnskapen om og engasjementet for billedkunst, arkitektur, kunsthåndverk og design, utvikle den kritiske sansen, stimulere til ny erkjenning, skape økt historisk bevissthet og toleranse for mang- fold».

Skape økt historisk bevissthet høres greit ut for et kunstmuseum, men hva i alle dager betyr det at museet skal øke toleransen for mangfold? Riktignok er kunsten i dag mangfoldig, både når det gjelder uttrykksformer og kvalitet, men det kan jo ikke være en målsetning for museet å la et mangfoldprinsipp styre kvalitetsvurderingen og innkjøpene av kunst. Hvis så, at disse kunstverkene også må omfattes med programmert toleranse. Dette høres jo ut som det reneste tøv. Enten det går på verkvurdering eller smisking med publikum, så representerer museets vektlegging av mangfold og toleranse et identitetspolitisk krav om ideologisk styring. Kort sagt, en implementering av politisk korrekt museumspedagogikk.

Med tanke på at Nasjonalmuseets historisk viktigste strategier er kunstnerisk vurdering og -kvalitetssikring, må jo kravet om mangfold og toleranse være helt borti staur og vegger. For kunstnerisk vurdering handler primært om seleksjon, om å skille mellom kvalitet og ikke-kvalitet. Følgelig er kunstvurderingen anti-tolerant, og en kritisk metode for å ekskludere mengden av kunstobjekter som ikke holder mål. Det innebærer også at mangfoldet skrumper inn, og at Nasjonalmuseet gjennom nettopp denne eksklusjonsmetoden har kunnet bekrefte sin seriøsitet og faglig prestisje.

Nå kan det jo tenkes at museets dubiøse målsetning om mangfold og toleranse er rettet mot et fremtidig publikum, som har en helt annen kulturbakgrunn, men det sies ikke i klartekst.

Målsetningen sier heller ikke noe om at dette er Norges Nasjonalmuseum. Det er kanskje underforstått for oss nordmenn, men ikke for den økende mengden av asylsøkere og migranter. Da er det faktisk også påfallende at målsetningen overhodet ikke nevner at Nasjonalmuseet helt fra starten av har hatt som fremste oppgave å kjøpe inn og vise det beste av norsk kunst.

At museet i ettertid har samlet kunst av nordiske og europeiske kunstnere, er ikke prioritert i samme omfang. Naturlig nok. Det er jo et Nasjonalmuseum med hovedfokus på verker skapt av norske kunstnere. I et formidlingsperspektiv er det da også denne kunsten som primært blir vist og forsket på. Så hvorfor ikke fremheve denne sentrale nasjonale dimensjonen i Nasjonalmuseets målsetning. Har man kanskje vært engstelig for å krenke folk med en annen nasjonalitet og kulturbakgrunn, og derfor tiet om vårt eget lands kunstneriske uttrykk og kulturelle tradisjoner.

Det kan være faglig feighet, men høyst sannsynlig er det elementer av en normkritisk tankegang, som på en forfekt måte prøver å forandre museumsvirksomheten til et multikulturalistisk prosjekt. Hvorfor skulle man ellers tie om Nasjonalmuseets faglige egenart som et norsk, nasjonalt museum. Og hvorfor fremheve mangfold og toleranse som viktige elementer i den museumsfaglige målsetningen. Her lukter det av kulturpolitisk infiltrasjon og tradisjonsfiendtlige metoder. Vi nærmer oss svenske tilstander.