Kommentar

Cecilie og Kathrine Astrup Fredriksen utenfor Theatercafeen på den tradisjonlle julelunsjen til sin far John Fredriksen 18. desember 2015. Foto: Vegard Wivestad Grønt/NTB-Scanpix 

Kunstsamlere og kunstinvestorer er ikke som vanlige folk, de har haugevis med penger, og kan kjøpe seg hva som helst, dyre biler, luksuseiendommer og digre yachter, men de mangler kulturell kapital. God smak og kulturell innsikt kan derimot ikke kjøpes, det er en personlig og møysommelig tilegnet kunnskap og kvalitetsbevissthet som gradvis utvikles gjennom årelang dialog med kulturens verdihierarkier. På den måten opparbeider man seg det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller kulturell kapital.

I løpet av de siste årene har enkelte norske milliardærer prøvd å kjøpe seg plass på det kulturelle parnasset. De fleste har nok fått med seg Stein Erik Hagens strev med å få plassert deler av sin kunstsamling i Nasjonalmuseet, ikke som gave, slik det ofte ble fremstilt, men som langsiktig utlån for å få verkene vist i museets lokaler. Det ble mye offentlig debatt og negativ kritikk ut av dette utlånsprosjektet til Hagen. Han fikk ikke noe napp i Nasjonalmuseet, så han tilbød danskene samlingen.

I forrige uke ble det bekjentgjort at de to døtrene til skipsreder John Fredriksen hadde inngått en lukrativ samarbeidsavtale med Nasjonalmuseet. Det dreier seg om en donasjon eller investering i hundremillionersklassen. Avtalen er ganske spesiell. Den er todelt, der døtrene på den ene side vil finansiere innkjøp av internasjonal samtidskunst med faglig støtte av museets ekspertise, og at de utvalgte verkene skal vises i Nasjonalmuseet over en tiårsperiode. Den andre delen går ut på ut på at museet stiller til rådighet et eget visningsrom for å hedre døtrenes mor.

Fredriksen-døtrene kjøper seg altså inn i Nasjonalmuseets normative hjertekammer, der de faglige ekspertene utøver sine kvalitetsvurderinger til museets og nasjonens beste. Merk dere, de er ansatt i et nasjonalmuseum, men nå skal denne ekspertisen bruke sin estetiske dømmekraft til å bygge opp en privatsamling av internasjonal prestisjekunst. Det er den mest snedige transaksjon og infiltrasjon av Nasjonalmuseets uavhengighet og autonomi jeg noen gang har støtt på. Den er også utrolig frekk. Her kjøper man seg ikke bare kvalitet og kulturell kapital, man får også kunstneriske garantier for at den økonomiske merverdien ved tiårsperiodens slutt, vil falle i lomma på Fredriksen-døtrene.

Dette er investeringer på høyt nivå, ikke bare hva angår kvalitet, men også i økonomisk forstand. Museumsledelsen skjønner tydeligvis ikke bæret av hva denne avtalen innebærer for institusjonens nasjonale renomme som uavhengig og autonom normeringsinstans. Nå skal Nasjonalmuseet selge kvalitet til høystbydende, og utvikle et tett samarbeide med milliardærer som vil sikre seg kulturell status og fett utbytte på innkjøpene når avtalen utløper. Det er altså ingen donasjon Nasjonalmuseet mottar, men betaling i klingende mynt for den faglige ekspertisen museet kvitterer med.

Museets direktør Karin Hindsbo er full av lovord om denne samarbeidsavtalen. «Vi skal bygge et langsiktig samarbeide som skal gi noe helt nytt til publikum og medvirke til internasjonal oppmerksomhet», sier hun til Aftenposten, for «Avtalen gjør det mulig for oss å vise kunstnere som vi ellers ikke hadde hatt mulighet til å kjøpe inn». Ja, det er høye ambisjoner, men ikke et ord om at Nasjonalmuseets autonome kvalitetssikring, som derved blir bundet opp og misbrukt av rikfolk med akutt behov for kulturell kapital og fett utbytte.

I det internasjonale kunstfeltet blir prestisjemuseer stadig tilbudt donasjoner og utlån på snedige vilkår. Det er investorer i milliardklassen som trenger å få kvalitetssikret sine samlinger på høyt faglig nivå, for dermed å kunne får styrket den kunstneriske og økonomiske verdien. For mange museer er dette blitt et stort problem, de er stadig i mangel på penger, enten de er private eller offentlige, men kvier seg for å selge kvalitet på bestilling. Dette problemet er man ikke så nøye med i vårt Nasjonalmuseum. Fredriksen-døtrene er jo norske og rause med penger, og i tillegg får museet internasjonal oppmerksomhet, tror museumsdirektøren.

Men det skjer neppe på grunn av at hun tauer inn utenlandske kunstnere med høy markeds- verdi, snarere fordi museets ekspertise er til salgs, heri inkludert en egen sal dedikert til Fredriksen-døtrenes mor, som visstnok var kunstinteressert. Ja, denne handelen er faktisk oppsiktsvekkende og avslører at museumsledelsen er blottet for innsikt i kunstens kvaliteter og kulturelle verdier. Selv om Nasjonalmuseet har tradisjon på å forvalte kunstens og kulturens verdier, har man ingen garanti for at ledelsen lenger er kompetente på feltet. Samarbeidsavtalen med Fredriksen-døtrene tyder på at museumsledelsen og millionær- døtrene befinner seg på samme kulturfattige nivå.