Kommentar

Fredriksen døtrene nasjonalmuseet. Fotograf Morten Qvale

I debatten omkring samarbeidsavtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-døtrene, kom det krass kritikk fra kunstnerhold. Ikke mot at de innlånte verkene ble kvalitetssikret av museets eksperter, hvilket var i strid med institusjonens faglige mandat, men fordi avtalen ville gi Fredriksen-samlingen et betydelig økonomisk løft. Kunstnerne mente at det ikke var Nasjonalmuseets oppgave å styrke milliardær-døtrenes finansielle utsikter, bare fordi samlingen ville bli vist i museets lokaler, til glede for publikum.

Nå er det ikke til å unngå at samlere, som låner ut verker til prestisjefylte museer, kalkulerer med en verdiøkning på det internasjonale kunstmarkedet. For museene er ikke det noe stort problem, de får anledning til å lage utstillinger med kunst, som på basis av strengt, faglige vurderinger vil kunne utdype og berike egne samlinger. Men straks det kommer penger inn i kunstbildet, reiser kunstnerne bust, særlig når millionærer viser interesse og investeringslyst. Da blir penger noe suspekt og undertrykkende, underforstått er heller ikke eierne av de store formuer til å stole på, rikdommen kan være tilegnet på uredelig vis.

Derfor pågår det nå en rekke kunstneraksjoner, ennå ikke her hjemme, men i USA, England, og Frankrike, der kunstnerne gransker formuene til millionærene, om den er etisk ren, eller ervervet gjennom tvilsom virksomhet. Hvis det viser seg at pengebingene ikke er stuerene, agiterer kunstnerne for at donasjoner til museer og kulturinstitusjoner fra slike kapitalister, må avvises. Med tanke på at disse museene og institusjonene er privatdrevet, og helt avhengige av donasjoner fra gavmilde millionærer, sier det seg selv at kunstneraktivistenes moralistiske jakt på «giftige penger» vil føre til en svekket kulturformidling. Kunstnerne sager dermed over den grenen de sitter på.

Nå er kulturfinansieringen helt annerledes her i landet. Staten betaler for driften av museer og kulturinstitusjoner, i tillegg holder de liv i en kunstnerstand som ikke kan fø seg selv. Nevnes kan også en rekke pengesterke stiftelser som deler ut fete stipendier. For noen år siden delte Statoil ut store stipendier til verdige artister, men trakk seg senere ut av sponsoravtalen, visstnok på grunn av mye kritikk. Enkelte artister mente at selskapets oljepolitikk var for lite bærekraftig.

Dette er interessant. Tenk at et kunstnerstipend basert på oljeinntekter kan avvises fordi pengene ikke kommer fra en bærekraftig økonomi. Isolert sett er begrunnelsen ganske kuriøs, men i et større perspektiv en bombe under den statlige kulturfinansieringen.

Alle vet at den norske stats pengemaskin er basert på enorme oljeinntekter, som nå under klimakrise og global oppvarming må nedbygges. Om pengene ikke er giftige, er de i et bærekraftig perspektiv både umoralske og samfunnsnedbrytende.

Hvor står norske kunstnere i denne klimaklemma? Burde de ikke nå aksjonere mot umoralske penger, slik artistene gjorde mot statoil-stipendiene, og de utenlandske kollegene fordømte giftige donasjoner. Mange av dem er sikkert helgrønne og klimarøde til fingerspissene, og setter gjerne i gang en protestaksjon mot milliardærer som samler kunst, mens de selv snylter på umoralske penger fra det statlige oljefondet. De eier selvsagt ikke klimaskam. Den er så klart fortrengt, men poleres nå og da når stipendiesøknaden skal fylles ut på ære og samvittighet.

Kunstnerne har alltid hatt problem med den økonomiske bærekraften, i tillegg kommer nå klimaskammen, som stiller hele kloden til ansvar. På det vis får de ingen privilegert status lenger. Nå lever de som alle andre norske innbyggere fett og umoralsk på oljeformuen, bortsett fra bøndene da, som må slakte buskapen og dyrke rådyre grønnsaker til bærekraftige MDG-moralister i hovedstaden, uten skam. Kunstnerne burde kanskje droppe oljemalingen og heller bruke vannfarger, som en solidarisk gest til klimakampen.