Kultur

Straks etter at Audun Eckhoff i 2009 var ansatt som ny direktør ved Nasjonalmuseet, uttalte han til mediene at det ærverdige Nasjonalgalleriet skulle legges ned. Derom var det ingen tvil. Stortinget hadde jo bestemt at det skulle bygges et nytt, stort museum der kunst, design og arkitektur skulle få et felles hus å bo i. Dermed trengte man ikke lenger Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, eller Nasjonalgalleriet. Eckhoff la seg her langflat for de føringer som kom fra politisk hold, hvilket altså innebar en nedleggelse av Nasjonalgalleriet, som hørte til hans ansvarsområde.

I de 8 årene han virket som museumsdirektør fortsatte han å ligge langflat for den politiske makten, slik at han ble en passiv og nærmest usynlig leder for Nasjonalmuseet. I den perioden vet vi ikke med sikkerhet hva han tenkte om Nasjonalgalleriet og samlingen med gullkantet 1800-tallskunst. Men så mye har vi fått høre at Nasjonalgalleriets samlinger skulle overføres til det nye museet på Vestbanen. Derom har det aldri vært noen tvil.

I mellomtiden har Riksantikvaren fredet Nasjonalgalleriets bygning, men holdt seg unna samlingene. Hva som skjer med bygningen, vet vi ikke, men flere aktører trekker i trådene for å kunne overta den staselige bygningen. Denne løsningen, med å bevare bygningen og overføre samlingen til Nasjonalmuseet, har det i mange år stått stor strid om. Sentrale kulturpersonligheter, med bred støtte fra publikum, har kjempet en innbitt kamp for at Nasjonalgalleriet og dets samlinger burde ha en fortsatt felles eksistens.
Denne kampen mot å splitte bygning og samlinger, pågår fortsatt, men utfallet er stadig vekk i det blå, for ikke å si i blå-blå hender og hoder. Audun Eckhoff og Nasjonalmuseets styre har aldri tatt stilling i denne kampen, men sittet musestille på gjerdet. Men nå, etter at Eckhoff er ferdig med åremålstiden, åpner han munnen. Skjønt ikke i favør av et Nasjonalgalleri i samliv med sine samlinger. Det er bare bygningens kulturhistoriske betydning og verdi som nå er i fokus. Det et perspektiv som, etter hans mening, har vært oversett av de stridende parter. Men det hjelper jo ikke stort, hvis de kunsthistorisk like verdifulle samlingene blir fraktet bort fra Nasjonalgalleriets bygning.

Allerede da det ble vedtatt å bygge et nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen, var det en forutsetning at samlingene i Nasjonalgalleriet skulle overføres til det nye museet. Begrunnelsen for skilsmissen mellom bygningen og dens verdifulle kunst var visstnok faglig nødvendig, fordi det nye museet nå kunne presenter norsk kunst i sin historiske helhet. Det høres jo tilforlatelig ut, men det er ikke en løsning man har valgt i andre land, for eksempel i Frankrike og England, heller ikke hos våre naboer på den andre siden av kjølen, der de i Stockholm har Nationalmuseet og Moderna Museet.

En slik svensk løsning ble også introdusert her i landet, ved at man i 1990 åpnet Museet for samtidskunst på Bankplassen i Oslo. Men det ble ingen publikumssuksess. Folks interesse for samtidskunsten og det den gang feterte museet dabbet ganske raskt av, og gikk nærmest i glemmeboken. Når museets samlinger nå skal overføres til det nye Nasjonalmuseet, så følger naturligvis publikums labre interesse med på flyttelasset. Det gir neppe noen flying start til åpningen av det nye museet i 2020, uansett hvor mange andre museer man stapper inn i bygget på Vestbanen
Det nye Nasjonalmuseet trenger derfor et garantert trekkplaster, og det kan bare Nasjonalgalleriets folkekjære samlinger gi. Uten at disse populære samlingene fronter det nye Nasjonalmuseet, vil publikumsinteressen slukne som et nedbrent julelys. Vi skjønner nå tegningen. Derfor er argumentet med at norsk kunst må sees i en helhetlig, historisk sammenheng, bare et sleipt påskudd for å gjøre det nye museet attraktivt. Men den egentlige årsaken kommer naturligvis fra politikernes vrangforestilling om at alle beslektede kunstinstitusjoner skal samles i ett hus. Det er galskap satt i system.

Som vrangforestilling betraktet er den like ødeleggende som alle andre av samme sort. Men den er særlig ødeleggende for Nasjonalgalleriet rolle som en historisk kulturformidler av nasjonsbyggende betydning. I det perspektiv vil overføringen av samlingene innebære et radikalt brudd med Nasjonalgalleriets identitet og den kulturhistoriske enheten som institusjonen i alle år har vært bærer av. Det er dette politiske kravet om brudd med den kulturhistoriske enheten, i Nasjonalgalleriet som formidlingssted og institusjonens tradisjonsrike forankring, som er forkastelig.

Det er også dette politiske kravet som Audun Eckhoff og Nasjonalmuseets styre, har latt seg forføre av, og da spiller det tydeligvis ingen rolle om man ødelegger en så tradisjonsforankret kulturinstitusjon som Nasjonalgalleriet. Det er dette spillet den nå avgåtte direktøren, Audun Eckhoff, har bedrevet i de årene han har ledet Nasjonalmuseet. Helt frem til nå. Med den nylig publiserte antologien, publisert sammen med en rekke fagfolk fra Nasjonalmuseet, samt eksterne bidragsytere, fronter han en slags redningsaksjon for Nasjonalgalleriet. Det er på høy tid, men bygningen er jo allerede fredet, og samlingen har politikerne tatt hånd om. Hva skal han da redde? Kan det være at Nasjonalgalleriet blir reddet som et visningssted for Stein Erik Hagens kunstsamling?

 

Foto: Commons Wikipedia