Kultur

Foto: Riksantikvaren

Fra nyttår får vi en ny riksantikvar her i landet. Hun heter Hanna Geiran, er utdannet arkitekt, og etterfølger Jørn Holme i direktørstillingen for Direktoratet for kulturminneforvaltning. Hvorvidt hennes faglige bakgrunn –  Holme var jurist  – vil innebære en annen vektlegging av verneprofilen, gjenstår å se. I et intervju med Aftenposten nylig (13/11), fremmet hun en rekke synspunkter og vinklinger på det fremtidige kulturvernet, som bar bud om en ny kurs.

I nevnte intervju sier hun noe vi bør merke oss:

«Etterkrigstidens arkitektur og byutvikling handlet i stor grad om å rive og bygge nytt. Da var det et poeng at man brøt med historien, at den nye tid skulle stå ved siden av den gamle. Man skulle ikke etterape. Nå er den pendelen i ferd med å snu. Gamle bygninger har kvaliteter, ikke bare som del av våre felles uterom. De er også vakre og er bærere av vår historie. I vår nye strategi er det viktig å løfte frem at man kan føye noe til i en bygningsrekke, uten at det står og skriker som en kontrast. Det helhetlige bygningsmiljøet har en verdi».

For folk som jobber for å bevare historisk verdifulle bygninger og bomiljøer på det lokale plan, er dette oppløftende synspunkter. Vi skal her merke oss hennes utfall mot arkitektstandens vilkårlig bruk av kontrastvirkning. Egentlig et anti-estetisk grep som forflater ethvert lovbestemt(PBL) krav om tilpasning. I mitt lokalmiljø, som omfatter Tjøme og Nøtterøy (nå Færder kommune), bygges og rives det helt uten tanke på kulturhistorisk verdifulle bygg og helhetlige bomiljøer. Om kort tid vil to vakre og kulturelt verdifulle villaer i Teie haveby på Nøtterøy bli revet og erstattet med boligblokker. I norsk sammenheng er Teie haveby et unikt villaområde, som ble planlagt i 20-årene og gradvis utviklet til å bli et populært og enhetlig havebyanlegg.

Men ikke bare de to villaene vil bli revet, en rekke andre boliger er også planlagt erstattet med blokkbebyggelse, slik at havebyens kulturhistorisk verdifulle egenart vil bli rasert. Det er helt ufattelig at flertallet av politikerne har gitt grønt lys til denne målbevisste destruksjonen av Færder kommunes mest verdifulle kulturarv. Riksantikvaren har Teie haveby på sin NB-liste for kulturelt verdifulle tettsteder av nasjonal betydning. Den samme vurderingen har Fortidsminneforeningen gjort, som har markert havebyen på sin vektige Rød-liste over verneverdige tettsteder.

Nettopp med tanke på at Teie haveby er et enhetlig kulturområde av stor historisk verdi, vil Hanna Geirans nye strategiske prioritering være både oppmuntrende og inspirerende. I alle fall for innbyggerne. Til Aftenposten poengterer hun nemlig følgende:

«Jeg ønsker å se strategisk på områder, ikke bare på enkeltobjekter eller enkeltbygninger. Jeg er opptatt av å frede kulturminner for at man skal kunne oppleve og bruke dem. Kulturminnevernet skal velge ut de kulturminner som kan kobles til interesse, engasjement, frivillighet og formidling».

Til grunn for dette fellesskapsperspektivet ligger selvsagt det overordnede prinsippet om befolkningens rett til delaktighet og medbestemmelse i forvaltningen av kulturarven. Det er jo ikke staten som eier fortidens kultur, men landets innbyggere. Når det gjelder kulturvernet så representerer riksantikvaren en faginstans på høyt nivå, som kan utrede, vurdere og overprøve politiske vedtak som strider mot kulturminneloven. Det er å håpe at fremtiden for Teie haveby vil komme i fokus for riksantikvarens nye strategiske blikk. Skjønt det har dukket opp nye skumle skjær i vernefarvannet, som kan svekke riksantikvarens myndighet og makt.

Fra 2020 vil Fylkeskommunene overta alt ansvaret for kulturminner i Norge. Det betyr at kommunale og fylkeskommunale politikere kommer til å bestemme hvilke kulturverdier som skal vernes innenfor deres politiske myndighetsområde. Ja, selv slike som er av nasjonal betydning. En så omfattende, regional kulturmakt lover ikke godt for verneinteressene. Når vi ser hvor mye inkompetanse og kunnskapsløshet det er blant saksbehandlere og politikerne på lokalt nivå, så skjønner vi at kulturvernet kommer til å havne i bakleksa. På det politiske plan hører hestehandel og partipisk til de faste virkemidlene. Kulturarvens verdier kan ikke måle seg med en utbyggers millionfortjeneste i en politikers øyne. Den eneste kulturen politikerne synes å ha sans for, er smiskingen for grådige boligspekulanter.

Når fylkeskommunene overtar kulturminnevernet så blir de pålagt et nærmest umulig ansvar. I den situasjonen har de ikke lenger en kulturfaglig ryggdekning i riksantikvarens høyt estimerte kompetanse. De må nå satse på egne krefter og oppgradere den faglige kompetansen, både med kurser og nyansatte. Men slike kulturkompetente fagfolk finnes det ikke mange av, så man må ta til takke med sekundære kvalifikasjoner. Slik har det alltid vært på kommunalt og fylkeskommunalt kulturnivå. I praksis vil uansett en kompetent saks- behandling spille liten rolle, for politikerne har alltid det siste ordet, og det går som regel i utbyggernes favør. Derfor er det lite sannsynlig at den nye regionreformen vil innebære noen oppgradering av kulturminnevernet, snarere en pulverisering. Det er her den nye riksantikvaren, med sine nasjonale forpliktelser, vil møte de største utfordringene.