Kommentar

I kulturlivet står alltid kvalitet høyt i kurs. Søker du stipend hos Kulturrådet er det kun kvalitet som teller, enten du er forfatter, billedkunstner, skuespiller eller musiker. Ja, selv i kulturpolitikken insisteres det på at statlige midler skal fordeles ut fra krav om kunstnerisk kvalitet. Kravet om kvalitet dukker også opp om du vil bygge hus. Da vurderer kommunen prosjektet ditt etter Plan- og bygningsloven, der det i visse paragrafer forlanges at husets arkitektur skal ha visuelle kvaliteter.

Over alt dukker dette kvalitetsbegrepet opp, uten at det spesifiseres eller konkretiseres, men allikevel brukes det for å vurdere om noe har kvalitet, eventuelt at noe ikke har det. Når noen sakkyndige fastslår at dette er et verk med topp kvalitet, så gis det sjelden noen begrunnelse, for kvalitet er jo ingen teoretisk størrelse, det er noe man sanser og ser og kan ikke settes på begrep. I alle fall ikke av den presise sorten, som kanskje kunne få oss til å se de samme kvalitetene.

Det virker som om kvalitetsbegrepet, hvis det er begrep da, består av skjulte egenskaper som bare bestemte mennesker kan se og vurdere. Denne oppfatningen er særlig utbredt i kunst- og kulturlivet, der det går et skarpt skille mellom de få som ser og forstår og alle de andre som ikke ser noe som helst av de skjulte kvalitetene. Men vi som ikke ser og skjønner noe, vi har allikevel en formening om at kvalitet har noe med profesjonalitet å gjøre, at den som skaper ulike typer kunstverk besitter kunnskaper og evner som viser at verket er profesjonelt utført. Det innebærer også at verket viser dette i sin visuelle uttrykksform.

Dermed kan vi også lokalisere kvaliteten i formuttrykket, først på håndverkets nivå, dernest på meningsplanet. La meg eksemplifisere prosedyren innenfor maleri og arkitektur. Mye av det siste århundrets maleri og arkitektur tenderer mot et formmessig nullpunkt, der det malte bildet ender opp i en monokrom flate, mens arkitekturen fant byggekunstens urform i kuben og den rektangulære boksen. Det problematiske med denne minimaliseringen av formuttrykket er at kvalitetsdimensjonen forsvinner. Fordi kvalitet alltid er en egenskap ved gjenstander, gjerne knyttet til et formgitt element som utvider og utdyper hovedformen, så er det skapt grunnlag for kvalitetsvurdering.

En vandring gjennom Industrigaten i Oslo gir tallrike eksempler på skjønnhet og trishet. Gråbeingårder er et uttrykk man kan gjenopplive.

Om vi derimot betrakter et maleri eller en bygning i minimalistisk regi finner vi ikke slike egenskaper. En monokrom (ensfarget) flate kan kanskje fortelle oss at den er malt med rull eller airbrush, men heller ikke mer. Kvalitetene har fordunstet og unndrar seg vår vurdering, noe som burde vært et kjempeproblem for Kulturrådets spesifikke krav til kvalitet. Den nå avdøde bergenskunstneren Stein Rønning har eksellert i slik kvalitetstomme monokromer, som riktignok hører hjemme i en lang og for lengst uttømt modernistisk tradisjon.

Den samme Rønning har også jobbet med kubiske former, også de ensfarget, uten at det er mulig å observere en eneste kvalitet av kunstnerisk art. Det samme problemet har dagens arkitekter. Skal de bygge et hus er kuben det optimale uttrykk for arkitektonisk skjønnhet. Jo nærmere en bygning kommer den minimalistiske grunnformen, jo vakrere blir den. «Less is more», sa de modernistiske arkitektene allerede for hundre år siden, som om fjerningen av et byggs kvalitative egenskaper ga en sannere og vakrere byggekunst.

Man kan godt være enig i at en kube er formmessig ren og enkel, og at den har visse spesifikke egenskaper, men de er bare matematisk og geometrisk målbare. Det er da heller ikke vanskelig å konstruere en kube, man trenger ingen fantasi, og det er neppe noen som forventer at konstruktøren skal ha kreative evner. All moderne blokkbebyggelse følger denne kvalitetsløse malen. Arkitektene holder seg nesten alltid til det flate taket, og der tak og vegg møtes, unngår man markeringer. Vinduskarmer finnes det da heller ikke, vegg og vindu glir glatt over i hverandre, det samme med døråpninger, slik at hele bygningskroppen fremstår med slette flater. Noen kaller det kondomarkitektur.

Dette er et hus i Majorstuveien. Her lå det en gang et av Oslos fine gårder fra århundreskiftet, bygg som ga Oslo karkater. Det ble revet for å gi plass til dette som ser ut som det er bygget for at duer skal ha et sted å slippe sitt fornødne.

Det er vanskelig å se og innse hva det blir mer av (less is more) når arkitektene tilstreber det kubiske idealet, og kunstnerne maler et ensfarget bilde. I et gammelt ordtak heter det at man kaster barnet ut med badeevannet. Både på kunstens og arkitekturens område betyr det at man vasker bort alle menneskelige kvaliteter, som gjennom hele historien har uttrykt de forskjellige tidsperiodenes estetiske og stilistiske egenart.

Nettopp denne estetiske og stilistiske egenarten er uløselig forbundet med formuttrykkets varierte konfigurasjoner, der også verkenes kvaliteter er situerte. Kunstneriske kvaliteter er følgelig spesifikke egenskaper ved et verk som alltid er synlige. Derfor kalles også disse kvalitetene for visuelle når de omtales i Kulturrådet, i kulturdepartementet, i kunstner- organisasjonene, i museene og i galleribransjen. Men ingen kan si noe konkret om hva en kvalitet er. Det skyldes ganske enkelt at kulturtenkningen har satt en strek over fortiden og de historiske tradisjoner.

Rundt hjørnet i Industrigaten 21 ligger dette vakre huset som er inspirert av Renessansen. Tradisjonen flyter som en stille strøm, og folk «bæres» av den uten å merke det. Det er først når husene er borte at man forstår hva den betød. Men da er det for sent. Skjønnhet må dyrkes og vedlikeholdes som alt annet av verdi.

Vårt kvalitetsbegrep, i likhet med kunstbegrepet, inneholder nemlig kunnskaper og innsikter som gradvis har utviklet og spisset seg gjennom århundrer. I hver tidsperiode har det dukket opp nye kvaliteter, i kunsten og i arkitekturen, som har utdypet og presisert vår kvalitets- bevissthet. Dette varer helt frem til 1800-tallet slutt. Da starter forenklingen og raseringen av våre kulturhistoriske kunnskaper og tradisjoner. Kunsten mister sitt faglige fotfeste og virrer rundt i et visuelt ingenmannsland, mens arkitekturen fortaper seg i det kvalitetsløse ur-bygget, som om man endelig hadde oppdaget en tidløs og stedløs stil. Bare det at den ikke er noen stil, men en inhuman og historieløs byggeskikk som kan brukes over hele kloden.

Man skulle tro at denne bruken av et innholdstomt kvalitetsbegrep var lett å avsløre, men misbruket stikker dypt, i den forstand at det er institusjonalisert. Både kulturpolitikken, de offentlige institusjoner og en mengde fagorganisasjoner fungerer i kraft av dette kvalitets- begrepet. De utgjør et institusjonalisert reisverk som administrerer og finansierer en hel samfunnssektor. Slikt er det ikke lett å rokke ved, ordningen er sementert og nærmest evigvarende, men det er fortsatt mulig å påpeke at kvalitetskravene må begrunnes.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.