Kommentar

Blokker av enkleste slag skyter opp som paddehater i sentrale og selv landlige strøk. Det er ingen tvil om hva folk foretrekker, så hvorfor bygges det så stygt?

I plan og bygningsloven § 29-2 om Visuelle Kvaliteter stiller paragrafen bestemte krav til at et byggs utforming må ha gode visuelle kvaliteter. Hva disse kvalitetene består i er det opp til arkitekten å finne ut av, men underforstått dreier det seg om at kvalitetene må ha en estetisk karakter. At de må være visuelle er innlysende. Historisk har byggmestere og arkitekter håndtert bygningsestetikken på ulikt vis, men alltid med det skjønne for øye, bortsett fra de eldste tider og i moderne tid. Modernistiske arkitekter har et så snevert estetikkbegrep at det ikke er plass til det skjønne, bare det uskjønne.

Selv de eldste hus i historien besto av helt enkle strukturer, nemlig tak og vegger. Man kan si at det er urtypen av hus, enten den ble brukt som bolig, gravkammer eller hadde andre funksjoner. Alle disse hustypene hadde en eller annen åpning i veggen for å komme inn, i tidens løp dukket det også opp små åpninger i veggene, men ikke noe av dette endret husets grunnstruktur, at det besto av enkle vegger og et flatt tak.

Gjennom hele historien, fra de eldste tider til dagens byggeskikk, har denne hustypen med sin geometriske form og enkle bygningsstruktur lagt premissene for all senere arkitektur. I geometrisk forstand dreier det seg om rektangulære, kvadratiske og noen sirkulære grunnstrukturer, som på et romlig nivå består av volum og form. I utgangspunktet har de få arkitektoniske kvaliteter, med mindre en rektangulær form blir organisert etter klassiske proporsjoner. Det vil si at veggens lengde står i et bestemt forhold til høyden. Estetisk sett er det et nødvendig vilkår for skjønnhet, men langtfra tilstrekkelig.

For at arkitekturen skal kunne skape mer spesifikke egenskaper ved slike enkle bygninger, må de tilføres elementer som utvider registeret av visuelle kvaliteter. I utgangspunktet er kasseformen kvalitetstom, ikke ulik dagens minimalistiske arkitektur. Man kan selvsagt male veggene eller på andre måter gi veggflatene en mer rustikk karakter, og slik skape visuelle effekter, men noen arkitektonisk kvalitet er det ikke. Den bare sminker og prøver å dempe kasseformens kjedsomhet.

Arkitektens kreative potensiale kommer først til syne når den enkle kasseformen tilføres estetiske elementer gjennom en utvidet formstruktur. Det mest vanlige er en ny takform, for eksempel et sadeltak, eller andre mer spektakulære takformer som gir den enkle bygningskroppen noen visuelle kvaliteter som har estetisk verdi. På samme måte kan man utvide den opprinnelige kasseformen med nye bygningselementer, enten med et inngangstilbygg, en volumutvidelse langs sideveggene eller et utbygg på bakveggen.

På den måten øker bygningsvolumet i kompleksitet og dermed muligheten for flere visuelle kvaliteter. Det er nesten ikke grenser for hvilket kvalitetspotensial som ligger i en slik utvidelse av formen og volumet i den enkle, minimalistiske bygningstypen. Arkitekturen er stappfull av slike komplekse estetiske utvidelser, der volumet og formen utvikles i retning av stadig nye og interessante byggverk. Se for deg Hagia Sofia, de gotiske kirkene, Palladios Villa Rotunda og Stortinget i Oslo, bare for å nevne noen bygninger med høy grad av visuell kompleksitet og estetisk kvalitet.

Den moderne arkitekturen på slutten av 1800-tallet beveget seg i motsatt retning og prøvde konsekvent å nullstille både kompleksiteten og estetikken. Med slagordet «Less is more» gikk arkitektstanden til angrep mot fortidens komplekse byggeskikk og estetiske formgivning. De modernistiske arkitektene skrellet bort stadig mer av den visuelle kompleksiteten i fortidens byggekunst, følgelig også de estetiske kvalitetene. Nå sitter de igjen med bare ur-bygningens enkle grunnstrukturer, og vil ha oss til å tro at de med sin moderne blokkbebyggelse har funnet frem til arkitekturens innerste vesen.

I et visst perspektiv har de rett, men den typen arkitektur er i så fall ikke moderne. Den ble oppfunnet på et tidlig utviklingstrinn av arten Homo Sapiens. Og det var lenge før teorier om byggekunst og estetiske kvaliteter var satt på dagsorden. Selv om den modernistiske arkitekturen møter stadig mer motstand i befolkningen, parerer arkitektene kritikken bare med arroganse. Hadde det ikke vært bedre om de forklarte hvorfor de minimalistiske høyblokkene er så estetisk interessante, gjerne også hva de visuelle kvalitetene består i og hvor de befinner seg?

Det er ikke nok bare å hevde at man må ha arkitektoniske kunnskaper og være faglig innforstått, for å se og innse at en bygning har estetiske kvaliteter. De må være umiddelbart synlige for alle og enhver, slik estetikkens sanselige tilegnelse forventer. Riktignok er det en rekke bygningstekniske kvaliteter som ikke er synlige, men de hører da heller ikke til estetikkens område. Det er på høy tid at arkitektene gir folk innblikk i de estetiske kvalitetene som påstås å hefte ved den moderne, minimalistiske blokkbebyggelsen.

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.