Kommentar

Byutvikling er et populært interessefelt for småbypolitikere. Departementet har bestemt at det skal fortettes og moderniseres over alt. Gamle hus og bygninger må rives og småbyens historiske egenart fjernes. Enhver lokalpolitiker med respekt for seg selv og sitt parti planlegger jo bare til beste for byens fremtid og innbyggernes trivsel, helt uegennyttig selvsagt, mens utbyggerne gnir seg i hendene på bakrommet, og har full styring over det lokale fremskrittet.

Boligbygging og byutvikling i kystbyer og landkommune har mer karakter av arkitektonisk forsøpling enn kulturell berikelse. Arkitekter og utbyggere synes å være skjønt enige om at estetikken er et tilbakelagt stadium, og i spann med politikerne så høvler de også vekk det som er igjen av historisk verdifull bebyggelse. I Tønsberg har fremskrittet gått helt over styr. Det er to trekk ved denne skakkjørte byutviklingen som politikerne snart må besinne seg på. Det ene er en anti-estetisk blokkarkitektur, det andre er en hodeløs fortetning av stygge høyblokker langs kanalen, både på bysiden og Nøtterøysiden. Tønsbergs Blads lille test om innbyggernes syn på byens nye arkitektur, sier egentlig det meste om den arkitektoniske mishandlingen av byen og kanalområdet.

Når mange av leserne karakteriserer disse høyblokkene som stygge, så er det en legitim estetisk dom. Den er riktignok lite differensiert, men den er treffende for blokkenes arkitektoniske helhetsuttrykk, som stort sett er enkle og monotone i sin utforming. Grunnstrukturen er her en kassemodul med slette vegger og flatt tak. Denne formen er funksjonell, men blottet for estetiske kvaliteter. De dukker først opp når arkitektene modellerer bygningskroppen på en helhetlig og skapende måte. Det er ikke nok bare å utstyre veggflatene med vinduer og utstikkende balkonger, inntrukne terrasser, eller en tilbaketrukket toppetasje.

Slike enkle formgrep gir boligblokkene en visuell variasjon, men nødvendigvis ingen estetisk berikelse. Grunnen er den at de enkle formvariasjonene er overfl1adiske og uten forankring i en helhetlig samordning av bygningens arkitektoniske elementer. Det er de indre planløsningene som da bestemmer hvor vinduer og balkonger skal plasseres på ytterveggene, ikke en ytre organisering av bygningens stil. Derfor er også disse høyblokkene helt stilløse, de har intet preg av identitet og vakker form. Uansett hvor mye arkitektene dytter og flytter på vinduer og balkonger, fargelegger her og der, så oser dette byggeriet av billig masseproduksjon og kulturhistorisk armod. Det er særlig i Kaldnes- og Ørsnes-området at arkitektene har breiet seg med sin anti-estetiske blokkbebyggelse. Snart er hele kanalen på Nøtterøysiden stengt av en brautende arkitektonisk boligblokade, som ikke bare er sjarmløs, den stempler også Tønsberg som en vulgær harry-by. Enkelte politikere synes det nå har gått for langt, og vil ha en tenkepause, men nye høyblokkprosjekter står i kø og er parat til å stenge mer av kanalområdet. TB viste oss forleden det nye Færder-kvartalet, i en stilløs tuttifrutti-arkitektur med Las Vegas-takter.

Her har arkitektene freaket ut og skapt et festlig bygningskompleks uten arkitektonisk styring. En rekke ulike bygninger i skiftende farger og høyder står stablet på rekke og rad, omtrent som melkekartonger med forskjellig høyde og volum. Selv om melkekartongen utstyres med balkonger, flate tak eller skråtak, så blir de ikke mer kreative av den grunn. Det mest iøynefallende ved denne sammenstillingen av melkekartonger/boligblokker er mangelen på arkitektonisk organisering og enhetlig stiluttrykk. Det gir da heller ingen estetisk gevinst, den fordamper i kvartalets banale og fantasiløse bygningskropper og -fasader.

Da den svenske arkitekturhistorikeren Elias Cornell ble bedt om å definere begrepet arkitektur, sa han som følger: «Arkitektur er estetisk organisering av praktisk virkelighet». For ham var estetikken det helt avgjørende i den arkitektoniske formgivningen. Det innebar helhetstenkning og en kunstnerisk ide, noe som åpenbart er mangelvare hos de arkitekter som nå med iver raserer restene av kanalidyllen i Tønsberg. Ikke rart at innbyggerne blir forarget, og at enkelte politikerne nå manner seg opp og går i angremodus.

Da kan det være på sin plass med et perspektivisk tilbakeblikk, ikke til Tønsbergs fortid, men til Christianias. I 1827 vedtok nemlig Stortinget en bygningslov for Christiania. Den besto av fem punkter, der det siste er mest interessant i denne sammenheng, nemlig «at Bygningsmaaden ikke fornærmer Publicums æsthetiske Sands». Språkbruken er noe alderdommelig, men meninger er klar, og like relevant for politikerne i dag som den gang. Stygg bebyggelse er en fornærmelse mot Tønsbergs innbyggere.