Den danske arkitekten Christian Pagh har ikke mye positivt å si om norsk boligarkitektur. I følge ham er den i en kvalitetskrise. Pagh er for tiden bosatt i Oslo, som direktør for festivalen Oslo Arkitekturtriennale og er etter hvert blitt godt kjent med byens eldre og nyere bebyggelse. På grunn av sin profesjon og danske bakgrunn er det selvsagt interessant å høre hva han synes om hovedstadens arkitektur og byutvikling spesielt, men også om norsk boligarkitektur generelt.

I Tønsbergs Blads siste utgave av bilaget «bolig» er Christian Pagh intervjuet av NTB. Det er her han hevder at norsk boligarkitektur er i kvalitetskrise. Uansett hvor i landet det bygges boligblokker så preges de av den samme monotonien i form og helhetskarakter. Arkitektene legger heller ikke vekt på et tiltalende uterom og et godt nærmiljø for beboerne. De lever isolert i sine blokkleiligheter uten kommunikasjon med felles omgivelser utendørs.

I følge Pagh skyldes denne innsnevrede boligforståelsen hos arkitekter at de mangler kulturell kompetanse.
Her peker Christian Pagh på et brennbart problem i norsk arkitektur, nemlig at moderne byggeskikk må styre unna historiske referanser og kulturelle tradisjoner. Det er en tradisjonsfiendtlig holdning som er uvanlig hos arkitekter i andre land, der den stedegne og nasjonale kulturhistorien alltid er nærværende og inspirerende. For Pagh, som både er arkitekt og har studert kultur og filosofi, er kulturdimensjonen et viktig kraftfelt i bolig- og byutviklingen. Og spesielt hva angår kvalitetsforståelse. Den er man ikke født med, men oppnås bare gjennom studier og erfaringer av historiske objekter.

Nå er det ikke bare norsk boligarkitektur som er i kvalitetskrise, men også alle de kommunale og fylkeskommunale utvalg som skal vurdere kvaliteten på nye byggeprosjekter. Her er krisen mer akutt i den forstand at saksbehandlerne hverken har kulturkompetanse eller vet hva en estetisk kvalitet er for noe. Selv om de følger kravene fra lovverk og kommuneplaner butter det imot når de estetiske kvalitetene skal lokaliseres i en av dagens endimensjonale boligblokker. Bygningen har enten en stående eller liggende kasseform der fasadene er uten arkitektonisk artikulering, bare rekker av vinduer som er bestemt av leilighetenes plassering.

En så forenklet organisering av boligblokkenes ytre form skaper ingen kvaliteter, hverken av visuell eller estetisk art. De oppstår bare når bygningskroppen formgis ut fra et styrt samspill mellom deler og helhet i fasader og elevasjon. Det dreier seg om en helhetlig komponering av bygningselementer, der delene står i et bestemt forhold til hverandre og på den måten uttrykker estetiske kvaliteter. Den prosessen er kunnskaps- og erfaringsbasert og synliggjør i hvilken grad arkitekturen er profesjonelt utformet.

Det er her arkitekturens kvalitetskrise blir synlig, som en mangel på estetisk utforming av bygningskroppen. Dagens boligarkitektur blir i hovedsak bestemt av antall leiligheter og vinduenes dimensjoner og plassering. Dermed er fasadenes utforming bestemt, ikke ut fra et helhetlig og estetisk samspill, men på grunn av utbyggers behov for varierte leilighetstyper. Monotonien i standardiserte vindustyper og fastlåste plasseringer er ikke bare drepende for de visuelle kvalitetene i fasadeutformingen men også for den arkitektoniske estetikken i hele bygningen.

Nå er det ikke kvalitetskrise bare i norsk boligarkitektur, krisen er like betent i all annen moderne arkitektur. Enten vi betrakter forretningsbygg, kontorbygg eller offentlige paradebygg så oser de av den samme kulturløsheten. Arkitektene synes å ha et faglig oppheng i forhold til fortidens kultur, ja så sterkt at det kan minne om fortidshat. Vi ser det tydelig når de må tilpasse seg et eldre eksisterende bygningsmiljø. Det går ikke, selv saksbehandlerne kan se det, skjønt med gode kontakter på politisk nivå, der den estetiske uvitenheten er størst, kan arkitekt og utbygger få gjennomslag.

Når hverken arkitekt eller utbygger vil ha tilpasning, slik lovverk og kommuneplaner krever, havner bolig- og byutviklingen i en krise. Da spøker det også for den historieløse byutviklingsteorien som antar at en ny boligblokk alltid har en høyere egenkvalitet enn eldre bebyggelse. Det er overtroen på denne banale utviklingsteorien som er kulturfiendtlig og kriseskapende, med den radikale effekt at heller ikke kvalitetsbestrebelser lenger har noen hensikt.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.