Kommentar

Ap-leder Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets valgvake i Folkets Hus i Oslo i 2017. Støre avviser at fiaskoen har noe med hans lederegenskaper å gjøre. Dermed knytter han nedgangen enda tettere til sitt eget navn.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Arbeiderpartiets nedgang bekrefter en tendens vi lenge har sett i Europa: Sosialdemokratiets epoke er over.  For alle vesteuropeere er det en historisk hendelse. Noe nytt har inntruffet.

De sosialdemokratiske partiene har selv fremskyndet prosessen ved å gå i feil retning: I stedet for å erkjenne at velgerne ble truffet av åpne grenser-politikken, eksplosjon i trygdeutgifter, kriminalitet, press på lønninger – har sosialdemokratiske ledere gjort det motsatte: De har skrudd opp retorikken og snakket om «truslene» fra grumset i folkedypet. Folk har fått med seg at det er dem sosialdemokratene snakker om.

Det er en dobbelt avvisning: Først føres en politikk som tvinger velgerne på defensiven, økonomisk, demografisk, kulturelt. Deretter får de høre at de tilhører et brunt segment som ikke er meningsberettiget.

Alle de såkalt protestpartiene er et bevis på at velgerne ikke lenger bryr seg om munnkurv og moralisme: To av de mest moralistiske partiene – KrF  og V – går nedenom. De mangler en vesentlig norsk verdi: Beskjedenhet. Folk liker ikke posører og slett ikke moralistiske posører som signaliserer at de er bedre enn andre.

Både Bompengepartiet, Partiet De Kristne, Demokratene lokalt, vindkraftmotstandere og Senterpartiets enorme fremgang i Nord-Norge er uttrykk for at velgerne har gått lei. Partiene som har fått deres stemmer har en tilmålt tid til å vise at de kan levere. Det krever integritet og mot.

Senterpartiet har kunnet surfe på en bølge av skuffelse over hvor landet er på vei. Trygve Slagsvold Vedum er ydmyk overfor egne partifeller. På valgvaken viste han ekthet og nærhet. Men han er for bondeful. Han vil ha i pose og sekk. Vedum tør ikke si høyt at mange er bekymret for landets fremtid.

Ett argument for å stemme Sp har vært forsvarspolitikken. Sp er mot nedbygging av forsvaret og vil øke forsvarsbudsjettet til 2-prosentmålet. Men Vedum tør ikke snakke om hva denne nedbyggingen er uttrykk for: Hva det sier om prioritering og oppfattelse av hva slags tid vi lever i. Det handler om noe mer enn distriktspolitikk.

Asymmetri

Vi lever i et nytt Norge med en stor ny befolkning. Men de var i liten grad til stede i første linje. Det er de samme «trøtte, kjente» ansiktene. Frontfigurene vitner om at partiene ikke har klart å rekruttere nye landsmenn som har appell til hele folket. Denne mangel på tilstedeværelse er en fallitterklæring for det nye Norge.

Den norske eliten har ikke klart å stå for norsk kultur og norske verdier. I stedet er de i ferd med å godta og forsvare at islamske verdier er fullt ut forenlig med norske. Det er nå hijab på arbeidsplasser og i politikken, med den største selvfølgelighet. Vi ser at det nå kommer debatt om norskhet, som vendes til et krav og en trussel: -Du våger ikke si at jeg er mindre norsk enn deg!

Illegitime meninger

En iransk forfatter og lege, Kaveh Rashidi, skal delta på et møte i Civita der tema er nettopp: Når er man norsk nok?

Panelet sier mye om Civita og Høyre. Her er det klare grenser for hva man kan si. Kirurg Tina Shagufta Kornmo er all right. Hun har vært med i LIM i mange år. I midten lege og forfatter Kaveh Rashidi og til høyre Marian Hussein, leder av SVs inkluderingsutvalg. Hussein var den første som besteg Stortingets talerstol med hijab. Hun markerer foreningen mellom venstresiden og islam. Ikke alle er enig i en slik omfavnelse, men de som er uenige ligger lavt. Rashidi er mer interessant. Han skrev 22. august en kronikk i Aftenposten: Er jeg norsk?

Utgangspunktet var en tweet om at han ser på seg selv, ikke bare som norsk, men nordmann. Rashidi fikk selvsagt motbør. Denne diskusjonen har gått lenge og folk tør å si at en nordmann ikke blir iraner selv om blir født av norsk foreldre i Iran. Rashidi oppfattet problemstillingen som støtende. Han stilte ikke spørsmålet om det historisk unike eksperimentet vestlige land har begitt seg i kast med, der hele den nasjonale identiteten og nasjonen omkalfatres. Har vi noen tilsvarende eksempler i historien på at det å gi avkall på seg selv for å skape en ny identitet, har gått bra? Hvilke forutsetninger må være til stede for at det overhodet har sjanse til å gå bra? Ser vi noen av disse betingelsene oppfylt? Hvilken retning går vi i?

Alle disse spørsmålene er selvsagte for bevisste mennesker. Men Rashidi synes ikke bevisst dem. Nordmenn stiller spørsmål ved hans lojalitet i en konfliktsituasjon mellom norske verdier og islamske. Når debatten har gått varm, kommer slikt på bordet. Men hvordan turnerer legen på Diakonhjemmet, som mener han har like stor rett til å kalle seg nordmann som alle andre, en slik problemstilling?

Skal jeg forklare ham at islam og Norge ikke kan settes opp mot hverandre? At Norge består av muslimer, og at nordmenn også er muslimer? Mange velger å ta diskusjonen. Likevel fortsetter retorikken i det vide og brede på Twitter om et slags «vi mot dem» der det er «etnisk norske» mot «islam», når sannheten er at vold og hat kommer fra helt andre steder i samfunnet enn islam.

Med den siste setningen har Rashidi tonet flagg og vist at han ikke forstår hverken sin egen bakgrunn eller Vestens. Her stryker han ikke bare som nordmann, men som norsk. Han forstår ikke kodene, han klarer ikke se seg selv utenfra. Men krever en rett til selv å definere hva det vil si å være norsk. Det er ganske arrogant, for å si det forsiktig.

Men Rashidis selvbevissthet får støtte fra det politiske establishment.

Establishment har konkurrert om å utmeisle en ny norsk identitet, et nytt fellesskap. Men hva hvis de nye insisterer på å definere sitt eget fellesskap i Norge, og krever de andres godkjennelse og også innflytelse?

Miljøet

Her kommer miljøsaken inn som en frelsersak.  De etablerte partiene har løpt etter toget. Både Erna og Jonas vekselvis jamret seg og bebreidet seg selv over at de ikke har vært miljøvennlige nok. Forstår de ikke at de ikke har en sjanse mot MDG, som ikke trenger å ta noen hensyn? Aps lave oppslutning burde være en advarsel om hva samboerskapet med MDG vil koste.

Den grønne bølgen er en vekkelsesbølge, den er religion forkledt som politikk. Den er 68’er-kultur i Iphonens og Googles tidsalder: Alle økonomiske lover er opphevet. Mennesket er suverent! Under dekke av å ville beskytte jorden kaster man vrak på alt av tradisjoner, næringsliv, historisk kontinuitet for å hengi seg til feelgood-politikk: Marie Lan Nguyen Bergs tale til valgvaken var som en tenåringsfest. -Det er en ting jeg har gledet meg til å si, sa hun. -Vi elsker bomringen!

Mediene reagerer ikke på en slik uttalelse. De forstår ikke hva det betyr: Sentrum i de store byene kommer til å bli døde. Det blir igjen kaffebarer og sykkelstier.

Nye akser

Denne grønne politikken trives utmerket sammen med det overnasjonale, byråkratimonsteret EU og med oligarkkapitalismen. Makta blir ikke truet av lekepolitikk.

Norge er nå de facto innmeldt i EU, og tyskerne får vår viktigste ressurs: Gass og vindkraft. Den folkelige motstanden kommer bare til å øke.

Vi ser fremveksten av noen nye akser i norsk politikk som går langs det nasjonale spørsmål – hvem er vi? hva utgjør et fellesskap? og svarene på disse fundamentale spørsmål er ikke lettvinte ord og fremfor alt ikke svar som delegitimerer nordmenns oppfatninger av seg selv. En annen akse er klima. Når den vender seg til å bli et angrep på folks økonomi og en endring av levekårene skaper den dype skiller. Venstresiden er her i splid med seg selv. Senterpartiet snakker mye om sentralisering, men det er en helt annen sentralisering som er på gang og det gjelder myndighetsdirektiv som tvinger kommunene til å samle befolkningen i sentra og nekter familier å bygge på egen grunn. Byggene som skyter opp er til dels heslig uniforme. Bomaskiner. Denne politikken ser vi ikke diskutert. Et grusomt eksempel var Paul Grøtvedts beskrivelse av rivingen av villaene i hagebyen på Teie på Nøtterøy.

De samme politikerne bevilger milliarder til kulturpalass, der en elite kan gå rundt og nyte seg selv.

Lite eller ingenting av dette kommer til uttrykk.

En annen akse er utvanning av kristendommen og Den norske kirke som politisk korrekt aktør. Det har etterlatt et stort tomrom som nå forsøkes fylt av Partiet De Kristne.

Senterpartiet forsøker å fylle det konservative tomrommet, men har problemer med å fylle støvlene. Bompengepartiet er klimasak: Vanlige mennesker som nekter å bli ofret på lekepolitikkens alter. Konservative kristne er også på leting.

Det norske demokratiet ble skapt i en allianse mellom bønder, arbeidere, akademikere og embetsmenn. Det siste utslaget vi så var EU-kampen i 72 og 94.

Vil det lykkes å gjenreise en slik koalisjon som kan ta kampen opp for et sunt, vettugt, realitetsorientert Norge? Her duger ikke billige svar og løsninger.

Nordmenn er pragmatikere, sta og skeptiske til store ord. Det er ikke gull alt som glimrer.

Gråstein er bedre.

 

 

Hvis du mener at Documents stemme trengs i den norske debatten bør du vurdere å støtte oss.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.