Sentrum-venstre har i mange år møtt politisk opposisjon med trusler og utdefinering i stedet for argumenter. Det er en form for sabotasje av den politiske prosessen fra innsiden.

LOs leder Roar Flåthen gir et typisk eksempel i VG mandag. Han kommenterer forslaget fra tenketanken Civita om å redusere sykelønnen til 70 prosent og øke støtten til varige uføre.

Flåthen kaller forslagene for «ytterliggående». Det er et meget krast ord om et normalt politisk virkemiddel.

Men han går lenger enn som så: han ber NHO om å vurdere støtten til Civita. Det er å delegitimere en politisk motspiller.

– Jeg vil advare mot å lytte til de ytterliggående forslagene til Civita.
– Det gjelder også arbeidsgiverne som er med å betale for denne tankesmia. NHO bør tenke gjennom hva de vil med Civita, som blir mer og mer ytterliggående, sier Flåthen.

Spørsmålet er om det ikke er Flåthen som er ytterliggående, som forsøker å opptre som dommer og utvise folk fra debatten, og direkte oppfordrer til å straffe Civita. Det er uhørt.

Men denne brennemerkingen har arbeiderbevegelsen drevet med i mange år og den borgerlige siden har funnet seg i det, helt til de selv fant det opportunt å stanse Fremskrittspartiet med samme metoder: Høyres Inge Lønning og Per Kristian Foss har ikke kunnet motstå fristelsen til å bruke nazi-paralleller. Helt på nivå med Martine Aurdal som sa Kristine Moody lød som Hitler på tredvetallet fordi hun skrev lederen «Noen ganger er vestlige verdier best».

Mer alvorlig er pariah-statusen og utestengelsen av Fremskrittspartiet, som pågikk for fullt også i siste valgkamp: Det gjaldt om å holde Fremskrittspartiet utenfor, ikke bare fordi man var uenig i sak, men fordi partiet er uspiselig, per definisjon.

Dermed går man langt i å delegitimere partiet og de mellom 20 og 30 prosentene som stemmer på det.

Det er pussig: mens man er opptatt av å brennmerke et stort parlamentarisk parti, er man villig til nesten hva som helst for å integrere nye innbyggere som har vanskelig for å tilpasse seg og akseptere demokratiske spilleregler.

Velgernes dom

Hverken mediene eller andre partier har gitt nok akt på at Lars Sponheim var den som gikk lengst i å brunstemple Frp, og var den som falt dypest.

Arbeiderpartiet tok signalet fra velgerne og har forsøkt å legge om kursen noe i asyl og kriminalitetspolitikken. For hver innstramming møtes de av et ramaskrik, fra journalister, forskere, NGO’er og nå også biskoper.

Taktikken de benytter er en trussel-kultur. «Du er vel ikke ond?» er det gjennomgående spørsmålet. Hvis noe skjerpes, hvis det kontrolleres, så er det fordi man er ond. Det kan ikke være noen annen problemstilling.

Dermed delegitimerer man myndighetenes oppgave som er å stramme inn der hvor konsekvensene er negative. Fordi innstramminger per definisjon er onde, er det legitimt å bli skuffet, og skuffelsen rommer sin egen verdi. Man blir også rettferdiggjort gjennom å bli skuffet. Derfra er ikke spranget stort til å rettferdiggjøre reaksjoner, eller i det minste forstå reaksjonene.

Det er samme målestokk man anlegger på muslimsk vrede.

Den delegitimering som venstresiden introduserte, og som det politiske establishment overtok overfor populistene i Frp, benyttes nå i forsvaret av det flerkulturelle. Dermed delegitimerer man folkelig kritikk og forstår muslimske særkrav og selv voldelige reaksjoner. Det går så langt at man forstår og tolererer trusler mot egen samfunnsform.

Det som startet som et politisk knep i den lokale andedammen, er plutselig blitt et alvorlig problem i en politisk prosess der antidemokratiske krefter gjør seg gjeldende.

Man møter denne politiske akrobatikken på alle nivåer. Harald Stanghelle er bekymret over truslene til Mohyeldeen Mohammad. Han er redd det varsler en type konflikt vi hittil har vært forskånet for. Mohammads ord er på kollisjonskurs med hovedstrømningene innen islam, kan Stanghelle fortelle. Det gjelder derfor om ikke å generalisere, og ikke lage fiendebilder.

Det er igjen nordmenn som ansvarliggjøres, for noe en muslimsk ekstremist har sagt:

Slikt stiller enorme krav til hvordan vi som samfunn er i stand til å håndtere de konfliktlinjene vi ser fremfor oss. Ikke minst til vår evne til å forstå det mangfold som finnes innenfor minoritetsbefolkningen. For evner vi ikke å se slikt, ja, da utvikler vi fort fiendebilder det står ekstremister klar til å dyrke videre.

Ordet generalisering er blitt en eufemisme, som betyr at nordmenn ikke må våge å trekke slutninger. Men man er ikke redd for å trekke slutninger den andre veien. Det virker ansvarlig, men er en type disiplinering som i lengden ikke overbeviser.