Sakset/Fra hofta

Professor Øystein Sørensen var den første som innledet på seminaret som det OiU-tilknyttede prosjektet NEST, Nettverk for studiet av totalitarisme og demokrati, holdt på Litteraturhuset torsdag 7. februar 2013.

Alle referat står for red.s regning, men de er tilnærmet hva som ble sagt. En kortfattet form er beholdt. Utfyllende ord av red. er plassert i parentes. Foredragene kommer senere i bokform på Dreyer forlag.

Sørensen åpnet med en betraktning om medienes omtale av et selvmordsangrep som nylig fant sted mot den amerikanske ambassaden i Ankara. Terroristen ble omtalt som «venstreorientert». Hvorfor er det så vanskelig å bruke ordet ekstremist om en på venstresiden? spurte Sørensen, og kom tilbake til episoden ved avslutningen av foredraget: En konsekvens av språkbruken er at venstreorienterte eventuelt hefter for hva selvmordsbombere gjør.

Sørensen ga seg så i kast med å definere hva som utgjør ekstremisme. Hvordan definerer man den? Han beskrev den som:

 Venstreekstremismen og dens omland

av Øystein Sørensen

(Relasjonell definisjon): Holdninger som ligger i utkanten av konsensuspregede holdninger i vid forstand. Definisjonen er abstrakt og ikke innholdsmessig definert. Den viser bare tilbake på konsensus. Det (slike ekstreme holdninger) kan i prinsippet være hva som helst.

(Innholdsmessig definisjon): Et alternativ kan være å gå ut fra visse overordnede grunnfestede verdier og holdninger og la ekstremisme bety noe som bryter fundamentalt med disse. Da bestemmer man det innholdsmessig og ikke bare relasjonelt.

For Norges del kan vi si at vi her finner utbredte forestillinger som er blitt utviklet de siste 200 år, knyttet til opplysningsideene og senere demokratiske utviklinger i det 20. århundre, med noenlunde fri meningsutveksling, frie valg, faste prosedyrer for hvordan myndigheter fratrer og påtrer. Hvis man vil erstatte dette med noe helt annet, er man ekstremist.

Det er en første tilnærming.

Jeg skal ikke plage dere med ekstremismeforskning. Noe man har sett mye av i Tyskland. Jeg kan støtte meg på tysk teori når jeg avslutter ved å si at ekstremisme i politisk og ideologisk forstand er motsatsen til demokrati. Vil man erstatte demokrati med noe annet, er man ekstremist. (Det går utmerket an å smykke seg med demokratitittelen selv om praksis er noe helt annet.) Pol Pots skrekkregime i Kampuchea kalte seg f.eks. Demokratisk Kampuchea, DDR kalte seg Deutsche Demokratische Republik, osv.

Hvis man skal gå litt videre, kan man se på forholdet mellom mål og virkemidler.

Hittil har jeg snakket om målet: å erstatte demokratiet med noe annet.

Men det er stor forskjell på å ville erstatte det med voldelige eller fredelige midler.

Bruk av vold og trusler i en demokratisk rettsstat må man uten videre kunne kalle ekstremistisk.

Hva da med de som vil ha en helt annen type samfunn men vil avstå fra vold.

Når det gjelder grupper og aktører som sier de vil avstå fra vold, på hvilket grunnlag vil de bruke vold mot motstandere, når og hvis de kommer til makten?

Man må gå inn på ethvert konkret tilfelle for å se på voldspotensialet. Den som vil erstatte demokratiet med et helt annet samfunn, vil ofte ha forestillinger om at dagens samfunn er undertrykkende, og man vil finne forestillinger om selvforsvar og nødverge som legitimerer vold om nødvendig.

Det er ikke vanskelig å finne grunner til at det er de andres skyld, at det var de som begynte.

Med slike betraktninger kan vi noe forenkelt konkludere at tilhengere av politisk revolusjon kan kalles ekstremister.

Noen få ord om høyreekstremisme, det prosjektet som arrangerer dette seminaret arrangerte et seminar om dette fenomenet for et år siden, skal ikke mase så mye om det, bortsett fra å si at det er problemer med å plassere (alle typer høyreekstreme), nazisme og fascisme og nå islamisme på en skala som går tilbake til 1600-tallets kultur. Men blir jeg tvunget, vil jeg plassere alle på den ytterste høyre fløy.

Det er ikke noe tilsvarende problem med venstreekstremisme. Her finnes en ubrutt linje, selvforståelsen hos aktører jeg definerer som venstrekstreme, vil befinne seg på venstresiden. Motsatt fascister, gamle og nye, og ganske sikkert også islamister.

Venstreekstreme ser på demokratiet som et borgerlig diktatur, og mener revolusjonen må bli voldelig, om ikke annet fordi borgerskapet ikke vil gi fra seg makten frivillig. Det kan bli nødvendig med vold og også terror mot revolusjonens fiender. Her finnes en sterk og prinsipiell vilje til voldsbruk. Hvis man avstår fra vold i dag, er det et spørsmål om omstendigheter og hensiktsmessighet.

En annen retning: anarkismen, er mangslungen. I denne har man også sett et voldspotensial, fra attentater på 1900-tallet til dagens nedgraderte aksjoner mot institusjoner av typen McDonald’s og høyreekstremister. De fleste av de jeg omtaler vil betakke seg for å bli omtalt som venstreekstremister.

(Sørensen viser en faksimile av et tidsskrift fra 1880-årene med tittelen Ekstremisten, og undertittel: frihetlig sosialistisk tidsskrift).

I moderne norsk historie er det først og fremst maoistiske AKP og i bredere forstand ML-bevegelsen med glanstid på 70-tallet som har fått en bred plass som venstreekstreme.

På den ene siden er denne plassen rett og rimelig, størrelsen og plasen tatt i betraktning, men kan ha skygget for andre, feks. den frihetlige sosialismen. I AKP var den prinsipielle viljen til voldsbruk i høy grad til stede, først og fremst i overbevisningen om at fienden ville benytte vold.

Men dette førte ikke til at AKP var voldelige, der og da, ut over noen bagatellmessige episoder.

Derfor kan vi si at et parti som AKP skilte seg dramatisk fra RAF, men det er relevant at den ideologiske begrunnelsen for RAFs bygeriljaaksjoner minner påfallende om AKPs overordnede ideologiske posisjoner. Målet var et sosialistisk samfunn, (til erstatning for) et maskert borgerlig diktatur, (fordi diktaturet er maskert er det) nødvendig med oppstand og kampen må ledes av en elite. En avantgarde. (AKP var den avantgarden).

Likevel vil jeg mene at et begrep om venstrekstremisme som bare inkluderer de som benyttet vold, altså RAF, men ikke AKP, blir for snevert.

Det fantes mindre grupper med minst like ekstreme posisjoner som AKP. Ett eksempel, Kommunistisk Arbeiderforbund, KA, og KUL, Kommunistisk Universitetslag. De var erklært marxist-leninistiske, støttet Mao like mye som AKP, men brøt med Mao da Albana brøt med Kina. Blant parolene man kunne finne i maitoget 1978 var: «Støtt og forsvar og det albanske proletariatets diktatur».

Da gruppen endelig sprakk i 1980 kunne man i hovedorganet lese: «Stalin 100 år, en forsinket hyllest. Stalin forsvarte hele sitt liv … med strenghet osv».

Denne beundring for Stalins strenghet førte dem ikke ut i voldsbruk, militansen  holdt seg på et verbalt nivå.

Idag er de (disse gruppene) på et mikronivå, de er enten usynlige, eller gjør seg bemerket ved kreativ bruk av statsmidler. Det finnes en trotskistgruppe, man finner en militant tone i blitz, og Antfascistisk aksjon, AFA, og i deler av Rødt og venstrefløyen i SV, men om det finnes bruk av vold og trusler må vi relativt sett si at det er snakk om et lavt voldsnivå.

Venstreekstremismen er idag lite interessant, og lite å befatte seg med i norsk sammenheng.

Omland

Et annet, men tilgrensende fenomen: det jeg vil kalle venstreekstremismens omland, på engelsk finnes uttrykket fellow traveller. Personer som støtter og forsvarer kommunistiske regimer og praksiser uten selv å forplikte seg på kommunismen, men har en lang historie med å rettferdiggjøre kommunistisk vold.

Det finnes ikke noe godt uttrykk på norsk, inntil videre vil jeg snakke om en bredere forståelse av fellow traveller-begrepet. Det er snakk om personer som regel intellektuelle som er fundamentalt sympatiske til kommunismen eller andre venstreekstreme ideologier og partier som har en grunnleggende forestilling om at det er et fellesskap som skiller oss på venstresiden fra oss som ikke er på venstresiden. Vi står fundamentalt sett for det gode, og de andre står for det onde, eller noe som må bekjempes. De vil ikke drømme om å begå voldshandlinger, men er vilig til å forstå hvorfor andre gjør det. De vil gå langt i å bagatellisere vold i det godes tjeneste.

En viktig konsekvens er at det sympatiserende omland mener de venstreekstreme grunnleggende vil det gode, mens de høyreekstreme vil det onde.  Når venstresiden benytter vold gjelder derfor andre regler.

Venstrekstremisme er et ord man helst ikke opererer med i det hele tatt.

Det kan føre til at man legitimerer venstreekstremisme, bare den er av den rette typen.

Tre eksempler

1)Holdningen i det venstresympatiserencde omland til RAF og tilsvarende grupper,

2) den bredere apologi for kommunistisk regimer

3) tredje verden-romantikk.

Fellowtraveller-typer: Oppslutningen om Sovjetunionen og sovjetkommunismen er et stort og langvarig tema på norsk venstreside. Den tok seg mange uttrykk og noen av de verste var under Stalins terror  i 30-årene. Ett eksempel:  Ap-mannen Jakob Friis skrev i 1937: Trotskismen en giftplante.

I 1937 ble 1 million mennesker drept i Sovjet, å være trotskist var ensbetydende med en dødsdom. I denne kontekst blir et skrift som er et helhjertet forsvar for Stalin-regimet spesielt. Avslutningsvis står det: «Man må si som Kyrre Grepp sa om alkoholismen, et onde bekjemper man ikke, man utrydder det. (kursiv i original). Forskjellen i utryddingsmetoder må variere fra land til land.»

Hvor ille det kan gå: «Fakta om Kampuchea.» Utgitt i 1977 av Vennskapsforbundet, dette året var Pol Pot fortsatt sterkt, og utmerket seg ved en terror uten sidestykke. I løpet av sin korte levetid klarte de drepe mellom en 1/3 og 1/4 av folket.

Vennskapssambandet utga brosjyren i 1977 for å tilbakevise hetsen mot Det demokratiske Kampuchea. Det het: «USA-imperialismen forsøker å skape et vrengebilde for å skremme folk fra å følge Demokratisk Kampuchea».

Denne organisasjonen besto ikke bare av maoister, man fant også representanter for Kommunistisk Arbeiderforbund og SV.

Dette siste eksempelet kan være et eksempel på tredjeverden-romantikk. En ukritisk støtte til det man oppfatter som frigjøringsbevegelser.

De som bekjemper imperialisme og kolonialisme kjemper en rettferdig kamp, per definisjon. Man finner sterk apologi for bevegelsene når de vinner makten, man finner eksempel på at støtten til venstreradikale frigjøringsbevegelser er blitt overført til islamistiske bevegelser og regimer.

Hvorfor denne forskjell på venstre- og høyre-ekstremisme. Hvorfor hører vi om høyre, men sjelden eller aldri om venstreekstremismen?

Seminaret for ett år siden hadde tittelen:  Høyeekstremisme og terror.

Det finnes ingen Breivik på venstresiden, men ikke bare derfor.

Hvis man tror at det ikke finnes noen ondskap på venstresiden, blir det ingen symmetri.

Denne asymmetrien er noe av grunnen til at vi ikke hører om venstreekstremisme, den er utdefinert, derfor hører vi ikke om den.

I dagens Norge finnes knapt venstreekstremisme, men omlandet finnes.

Kan venstreekstremismen få et comeback? Tja, kanskje, man kan aldri spå om fremtiden.

Til slutt: For venstreorienterte, som SV eller AP, det kan ikke være hyggelig å bli slått i hartkorn med selvmordsbombere i Tyrkia!