Sakset/Fra hofta

Referat fra Nik Brandals innlegg på konferansen om venstreekstremisme på Litteraturhuset i Oslo 7. februar 2013

 

Sjahen av Irans besøk i Berlin i 1967 skulle spille en stor rolle i den radikale studentbevegelsens fremvekst:

«Sjah-sjah-sjarlatan», lød det fra fra 200 studenter langs Bismarck-strasse, dere hørte Ulrike Meinof som kommenterte. Sjahen var invitert til galafremføring av Mozarts «Tryllefløyten». Mens kortesjen kjørte oppover gaten kastet de tomater osv. Gjestene forsvant inn i operaen, og politiet rykket frem.

Sammen med iranske agenter jaget politiet studentene ut i sidegatene. Sivilt politiet hadde blandet seg med demonstrantene, i en taktikk kalt revejakt.

Benny Ohnesorg så et titalls politi som slo løs på en demonstrant, plutselig var Ohnesorg alene med politifolkene. Kl 20.30 falt et skudd som traff ham i bakhodet. Politimannen som skjøt het Karlheinz Kurhaus. Det oppsto rykte om at han hadde vært nazist, men det viste seg i 2009 at han hadde vært DDR-agent.

Drapet på Ohnesorg i 1967 var kulminasjonen på en konfrontasjon mellom studenter og ordensmakten.

Første konflikt var protest mot Kongos Moise Tsjombe. Man strødde Maos lille røde i Gedächtniskirche, ledet av Rudi Dutschke.

Planen var at man skulle tvinge det borgerlige samfunnet til å rive av seg masken og fremstå i all sin brutalitet. Nedskytingen av Ohnesorge bekreftet denne teorien.

Bokollektivet Kommune 1 ble arrestert før de hadde gått til angrep på Hubert Humphrey med mel. Springeravisene skrev at det var  farlige kjemikalier.

Konfrontasjonslinjen vis-a-vis politiet  ble kritisert av Habermas.  Han advarte mot at den tyske venstresiden drev mot venstrefascisme. I dagbok for 10. juni 1967, skrev Dutschke: Habermas nekter å forstå at bare nye aksjoner kan hindre nye dødsfdall.

Ledelsen for den radikale studentforeningen SDS holdt møte i Hamburg:  Det som skjedde hadde demonstrert at maktfordelingen ikke lenger virket. Svaret var motvold fra SDS sin side. Man ville forsterke konfrontasjonslinjen ved å mobilisre til noe man trodde ville bli borgerkrigslingende tilstander.

Habermas advarte: et terrorspill med fascistiske trekk.

Det manglet en analyse av om dette overhodet var mulig, det smakte av voluntarisme. Rudi Dutschke svarte: en stor ære å være voluntarist.

Bak Habermas syn:  hanvar skremt av fascismen, av hva som skjer når demokratiet stilles under press

Erich Fried så en parallell mellom Dutschke og italiensk fascisme; appellen kunne lik gjerne gå til høyre som venstre: aksjoner for aksjonens skyld.

Man overså at dersom en provoserte statsmakten kunne resultatet blir det motsatt av hva man ønsket. Bråk og konfrontasjon ville kunne styrke reaksjonen. Ikke lokke fascismen frem, men skape den.

Oscar Negt svarte: anklagen om venstrefascisme er en projisering av systemets ønske om å stigmatisere grupper, den som tror at man kan stole på systemet er offer for illusjon.

Erik Schmied ba også Habermas distansere seg fra ordet venstrefascisme.

Habermas svarte: jeg snakker om venstrfascisme i hypotetisk kontekst.

I 1968 la han seg flat: selv om han fremdels nærte frykt for hva som kunne skje hvis man brøt spillereglene, ville han ikke bruke ordet venstrefascisme, også fordi han var usikker på om denne nye formen for revolt kunne forstås ut fra historiske fortilfeller.

I den grad gamle venstre snakket om forandring var det evolusjonært. Den brutale knusing av opprøret i Polen i 1956 gjorde at ungdommen så på disse ortodokse partiene som reformorienterte.

Der det gamle venstre la vekt på økonomi, la det nye vekt på kultur. Man så ikke bare for seg endringer i eiendomsforhold, men en lang komplisert prosess der også mennesket endret seg. Ikke bare kapitalismen, men alle former for undertrykkelse måtte avskaffes.

Dersom individ og grupper hadde ansvar for revolusjonære endringer måtte man lete etter eksempler: Man fant det på Cuba.

Man flyktet inn i utenrikspolitikken fordi man ikke greide formulere noen svar for eget samfunn.

Herbert Marcuse så  for seg en ny venstrebevegelse; nye grupper, etniske minoriteter, ungdom, studenter, ikke minst i Maos Kina, i kulturrevolusjonen, hvor revolusjonære studenter var avantgarden.

Summer of love i 1967; den tok slutt ganske kjapt. Benny Ohnesorg ble skutt 2. juni. Så fulgte Kent state. De nærmest kataklysmiske rørslene så ut som endeløs strøm av aktivisme. Var dette begynnelsen på slutten på venstrerørslene? Hvordan kunne en slik bevegelse ende med en lønnsøkning og en styrket de Gaulle?

Dette førte til styrking av ytre venstre. Fra 67-69 ble det lansert nye politiske prosjekt for ikke å bli coopted. De vendte blikket lenger attende til 1930-tallet, og bolsjevikenes revolusjon.

I stedet for nedenfra opp, skulle man bygge kaderparti. Resultatet var en flom av partier. Nye venstreorganiassjoner ble tømt for folk over natt til fordel for revolusjonære parti:

Danmark; venstresosialister  og trotskister. Inspirert av selektiv forståelse av kulturrevolusjonen søkte noen av studentaktivistene frelse i det røde austen.

Attende til Habermas: selv om han tok selvkritikk, døde ikke ordet venstrefascisme. I skriftet «Den tyske høsten» tok han noen av kritikken opp igjen.

Ved inngangen til 70-tallet har et fargerikt venstre overtatt.

Mange går inn i den grøne rørsla. Hvorfor gjorde ikke AKP det?

Götz Aly mener: ungene gjorde ikke noe annet enn det foreldrene hadde gjort på 30-tallet, men forskjellen var at 68’erne lignet mer på de totalitære.

Der Spiegel intervjuet Daniel Cohn Bendit åtte år tidligere og kom inn på Habermas: vår største feil var mangel på demokratisk tenkning. vi var antiautoritære, følelsesorienterte, slik det kom til uttrykk lignet det på fascisme.

I etterpåklokskapens lys: de handlet ikke i et vakuum. Det foregikk en eskalering  av konflikt på 70-tallet, it takes two to tango. Man var preget av uskyld og trodde man kunne gjøre hva som helst uten at det fikk konsekvenser. Politiske handlinger uten formål har en tendens til å føre galt av sted.

 

Kommentarer fra salen:

Per-Gunnar Skotåm: Vedrørende sammenfall mellom ideologi og slagord hva gjelder AKP og RAF: RAF hadde som mål å få styresmaktene til å kaste maska. Det var et sammenfall mellom venstrefascister og høyrefascister i Tyskland, de tyskere som kalte seg maoister hadde ikke noen tro på arbeiderklassen, at de kunne reise seg. At masselinja er en del av generallinja. hvis du ikke anvender den vil du ikke oppnå noen ting.

Øystein Sørensen: enig i at RAF hadde en terroristisk strategi og det hadde ikke AKP, de avviste den typen strategi, interesant nok er den at spektakulære aksjoner skal bidra til at makten viser sitt sanne ansikt og derved vekke sløve masser slik at man får en dynamikk som fører til revolusjonær situasjon, den strategi finner man hos alle terrorgrupper, også på høyresiden hos ABB. Enda en gang: Med alt det man kan si om AKP-bevegelsen, så avviste de en slik strategi.

Karin Mørkved lurer på hvorfor tyske og italienske bevgelser gikk lengst, – det var de som hadde vært fascistiske – etterkrigsgenerasjonen hadde hatt foreldre som hadde vært med, hadde kanskje større radikaliseringspotensiale?

Bjørn Westlie: det er helt riktig, både RAF og Røde Brigader begrunnet del av sine anslag med at det ikke var gjort opp med fascismen. en av de mst spektakulære kidnappinger var Hans Martin Schleyer, som hadde en nazi-fortid, og i flere sammenhenger var det sitater, der Meinhof og Baader mente foreldrene ikke hadde gjort opp med fortiden.

Brandal: vanlig fortolkning at der du fikk terror hadde det noe med fascisme å gjøre. Men du får terrorisme selv uten fascisme. Du fikk det i usa, med Weathermen og i uk; angry brigade.

Fascismen spilte imidlertid en rolle i motiveringen av amerikanske aktivisters vilje til vold, fascisme i mellomkrigstiden var altså ikke en nødvendig forutsetning.

Ingen parti som var offisielt anerkjent av Kina begikk terrorisme, tyder på at forklaringen kanskje ikke bare lå i partiet sjølv, kina likte ikkje borgerlig anarkistisk vold.

Man kunne benytte symbolsk vold, for å avskrekke andre, det ble brukt vold i en viss forstand, NKP’ere ble revet ned fra talerstoler og overvåket, litt mer komplisert enn å si at  AKP var en buffer.

Vi intervjuet en som var med i indre vaktkorps, en bevissthet om dette i AKP, hvis volden kom skulle man ha kontroll på den.

Bernt Hagtvet: i 1972 traff jeg Dutschke på Lillehammer, han underviste på Ringsaker folkehøgskole. Der dukket det opp en uskyldig journalist fra Gudbrandsdølen og ville ha et intervju, men Dutschke  «så» en springerpresse og ville ikke ha noe med ham å gjøre. Han la vekt på at det ikke fantes noe sivilt samfunn. På det personlige plan var han en mild kar, karismatisk, men ikke særlig liberal.

Brandal: når gjelder størrelse på ulike ml-partier, de ulike K-grupper, hadde rundt 10.000 medlemmer og mange hangarounds, særlig i spania, der var det snakk om medlemmer og hangarounds på et par hundre tusen.

 

Tidligere innlegg fra samme seminar:

Øystein Sørensen: Venstreekstremismen og dens omland

Bernt Hagtvet: Hagtvetdebatten 10 år senere

Bjørn Westlie: AKP (m-l)s ekstremisme