Sakset/Fra hofta

«Høyreekstremisme» og «fascisme» i forbindelse med innvandring og islam

Pim Fortuyn var en radikal liberaler av den stridbare typen. Han var ikke fascist, men han ble myrdet av en som hadde inntrykk av at han var nettopp det. Denne formen for urettmessig stempling tåkelegger alltid diskusjoner om innvandring i Europa, også når den ikke er fatal. Karakteristikkene fascist, xenofob, ekstremist og radikal brukes uten hemninger om et bredt spekter av politiske orienteringer og partier mot innvandring, hvorav de fleste er demokratiske. Det finnes eksentriske særinteressegrupper hvis medlemmer ikke ville gjøre en flue fortred, som Storbritannias Uavhengighetsparti, som vil ha Storbritannia ut av EU, eller det franske partiet for jegernes rettigheter, som fokuserer på eiendomsrett. Det finnes også regionale partier som i USA ganske enkelt ville blitt oppfattet som relativt konservative. Italias Liga Nord er for eksempel tilhengere av en hard linje i innvandringspolitikken, men kun som en del av en mer generell anklage om at den italienske velferdsstaten plyndrer middelklassens skattebetalere til gunst for de politisk favoriserte. De favoriserte omfatter (men er på ingen måte begrenset til) innvandrere og asylsøkere.

Det flamske nasjonalistpartiet Vlaams Belang (VB) har en lignende adferd. De er utvilsomt imot innvandring, men denne motstanden er underordnet den mer presserende oppgaven med å løsrive et uavhengig Flandern fra et Belgia de anser som en parasitt. Det er verdt å merke seg at VBs politiske aner kan spores tilbake til den andre verdenskrigens belgiske fascisme. Men mange av Europas historiske fascistpartier er nå i høyeste grad en del av den europeiske hovedstrømningen i innvandringsspørsmål. Italias Nasjonalallianse (AN), som nedstammer fra et parti grunnlagt av Benito Mussolini, er det beste eksemplet. Partileder Gianfranco Fini er en av Italias mest innvandringsvennlige politikere (han har anbefalt at innvandrere får stemmerett ved lokalvalg så snart de kommer til landet), og kanskje den mest innbitte forsvareren av Israel. Det var det spanske Partido Popular som ble de konservative politikernes demokratiske hjem etter at Franco døde, partiet som først la Spania åpent for masseinnvandring.

Det har forekommet episoder av grov innvandringsfiendtlig vold i Europa. «Hvite opptøyer» brøt av og til ut i London mellom 1950- og 1970-tallet. Muslimske graver ble skjendet i Storbritannia i 2005 av en gruppe som kalte seg «The Black Nation». Deler av Øst-Berlin, særlig boligstrøkene Hellersdorf og Marzahn fra sovjetepoken, anses av mange ikke-hvite tyskere som steder hvor det er utrygt å bevege seg. Flere tyrkere døde da radikalere brente leilighetene deres i de tyske byene Solingen og Hoyerswerda i 1993. For ikke å snakke om pøbeladferden hos fotballsupportere og andre, som ofte overlapper betydelig med rasisme og fascisme. I Frankrike ble en tilhenger av Paris-St. Germain i 2004 dømt for å ha satt fyr på moskeen i Annecy samt et muslimsk bønnerom på stedet, sammen med en fyr som samlet på Hitler-souvenirer. Det er sannsynlig at vi undervurderer alvoret i volden mot innvandrere, ettersom mye av den er kamuflert som gatevold. Men den radikale innvandringsmotstandens virkning på den hverdagslige europeiske politikken kan overvurderes.

Selv om vi ikke burde bli overrasket dersom politikken skulle bli mer radikal i de kommende årene, som ser ut til å bli år med økonomiske forsakelser, er det lite sannsynlig at fascistbevegelser av den andre verdenskrigens type er Europas største problem. Enda mindre er det opplagt at de høyreradikale partiene som finnes i dag er særlig bekymret for islam. Nasjonal Front (FN) i Frankrike, partiet grunnlagt av Jean-Marie Le Pen, som for en stor del består av tidligere kommunister og hvite som er blitt sittende fast i sterkt innvandrerdominerte boligstrøk, er kjent for sin innvandringsfiendtlige og anti-multikulturelle retorikk. Men partiets holdning er mer ambivalent enn den ser ut til. Le Pen har fra tid til annen anstrengt seg for å gjøre kur til muslimer og andre innvandrere ved stemmeurnene, for det meste ved å prøve å overbevise dem om at han deler den arabiske utenrikspolitikkens syn på Israel og (noe nyligere) Irak. Le Pen var Europas mest innbitte forsvarer av Saddam Hussein i tiden mellom de to Irak-krigene, som han begge kritiserte sterkt. Under presidentvalgkampen i 2007 samarbeidet Le Pen, ved hjelp av sin kone Jany, med den fransk-afrikanske komikeren Dieudonné for å kjempe for pygmeenes rettigheter i Kamerun.

Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, som havnet i landets regjering i år 2000, gjorde noe lignende. Det som stod øverst på den utenrikspolitiske agendaen til partiets nå avdøde leder Jörg Haider den gangen han befant seg i verdens søkelys, var å styrke båndene til Libyas diktator Muammar Ghadaffi. Som motytelse fikk han Ghadaffi til å mase på Europa om å kvitte seg med skyldfølelsen over fortidens nazisme, og heller konsentrere seg om «sitt eget folks interesser, og ikke sionistsystemets».

Det europeiske politiske landskapet tar ikke inn i varmen ekstremistpartier som sår hat og nesten utelukkende fokuserer på innvandrere, noe British National Party er det viktigste eksemplet på. Men det er et parti på ytterfløyen. BNP kontrollerer en håndfull lokalmyndigheter i Nord-England, og sørlige bydeler som Bermondsey, en tradisjonell Labour-bastion sørøst i London hvor antall utenlandsfødte økte med 155 prosent på bare et tiår.

Men selv på ytterfløyene er forbindelsen til innvandringsmotstand ikke nødvendigvis krystallklar. Det tyske Nasjonalistpartiet (NPD), som har klart nynazistiske trekk, består av intellektuelle på den ekstreme høyresiden og folk som på 1990-tallet frekventerte skinheadbevegelsen og hardrockmiljøet rundt Rammstein. NPD fikk i 2004 et dusin mandater i (den tidligere østtyske) delstaten Sachsen, på et program som var en blanding av nynazisme og nykommunisme. (NPD har av og til ført felles kampanjer med den tyske Folkeunionen DVU, et parti med lignende tilbøyeligheter hvis navn av og til forandres avhengig av hvilken delstat det er tale om.) Den bayerskfødte Karl Richter, som er den mest veltalende av NPDs medlemmer i det sachsiske parlamentet, har uttrykt beundring for Oskar Lafontaine, nå en av lederne for Venstrepartiet, som trekker veksler på arven etter og medlemmene fra den tidligere østtyske statens kommunistparti, SED. Partiet kommuniserer med sine tilhengere ved hjelp av CD-er med rockemusikk av grupper med navn som «The Power of Capital». Seksten prosent av ungdommene under atten år sa at de ville stemme på NPD hvis de kunne.

NPDs betydning har lett for å overdrives. Sachsen er den mest geriatriske blant Tysklands delstater, og forventes å miste en sjettedel av sin befolkning innen 2020. Så en ungdomsbevegelse kan få større vekt ved valg selv om den ikke får flere medlemmer. NPD har, i alle fall i Sachsen, skapt indignasjon på grunn av enkelte medlemmers «revisjonistiske» syn på Holocaust og den annen verdenskrig. Richter sa at den kalde krigens Øst-Tyskland var den mest tyske av de to statene, «en mindre effektiv kopi av det tredje riket på liten skala, som til og med i Vest(-Tyskland) vekker en viss nostalgi». Men pussig nok er NPDs retorikk når det gjelder innvandring og islam mindre fiendtlig enn man ville forvente. Richter har tvertimot uttrykt langt større bekymring over det han kaller den amerikanske imperialismen enn over den muslimske ekstremismen. Blant de utenrikspolitiske visjonene for partiet sitt fremhevet Richter to grunnpilarer – å etterstrebe forsoning med Russland og gjenopprette forholdet til den muslimske verden, som var «problemfritt i århundrer» frem til Tysklands allianse med USA i etterkrigstiden.

Dansk Folkeparti

Det klart mest innvandringsfokuserte partiet i Europa er strengt lovlydig og demokratisk. Dansk Folkeparti (DF) vokste ut av en dansk bevegelse mot innvandring som ble startet i 1986 av den lutherske presten Søren Krarup samt hans fetter og prestekollega Jesper Langballe. De to var blitt fortvilte over en flyktningelov fra 1983 som gav enhver asylsøker rett til å komme inn i Danmark for å få sin sak avgjort. «En slik regel er et nasjonalt selvmord,» mintes Langballe to tiår senere. «Du kan ikke gi hele verden slike rettigheter og garantier uten å ta rettigheter fra dansker.» Mange dansker var enige, og noen var sågar villige til å si det. I 1996 kom selve partiet, nylig grunnlagt av husmoren Pia Kjærsgaard, inn i parlamentet. Ved valget i 2001 oppnådde partiet 13 prosent av stemmene, og fikk med det sendt 22 mandater til København, Krarup og Langballe inkludert. Selv om de ikke kom med i regjeringen, var det regjerende partiet Venstre avhengig av deres støtte i det neste halve tiåret, og vedtok således noen av de strengeste restriksjonene på innvandring og tildeling av statsborgerskap i Europa.

DF kombinerer en folkelig skepsis mot stor innvandring med et besluttsomt forsvar av den danske kulturens kristne preg. Partiet har liten appell blant eliten, som er rask med å understreke at det er «ledet av en husmor (Kjærsgaard) som bare har fullført niende klasse». Kjærsgaard har sagt at islam ikke er en religion. Enkelte parlamentarikere i DF har kommet med enda mer kritikkverdige kommentarer. En av dem, Louise Frevert, foreslo å sende kriminelle innvandrere til russiske fengsler, «ettersom vårt lovverk ikke tillater oss å ta livet av dem». Men partiet er åpent og inkluderende. Frevert er for eksempel en gift, lesbisk kvinne, og tidligere pornoskuespillerinne som en gang magedanset for sjahen av Iran. Og partiet er uttrykkelig antiautoritært – mange av dets eldre medlemmer var ifølge Langballe glødende antikommunister. Tøger Seidenfaden, redaktør i dagsavisen Politiken og en av DFs mest fremtredende fiender, sier om partiet: «Det er overhodet ikke noe fascistisk ved det, ikke noe voldelig eller antidemokratisk. De kaster jevnlig ut ekstremister. De er ikke som Nasjonal Front. Når det er sagt, er de fremmedfiendtlige, intolerante og antimuslimske.»

Suksessen til DF og lignende bevegelser skyldes ikke noe nytt utbrudd av europeisk barbari, men tausheten hos partiene tilhørende den politiske hovedstrømningen om saker som er viktige for velgerne. De store «folkepartiene» er blitt målbart svekket i alle land i noen tiår. Innvandringen er ikke den eneste saken de største partiene har mislyktes i å ta stilling til, men det er den viktigste. I første runde av den franske presidentvalgkampen i 2002 klarte Jacques Chirac å få flest stemmer selv om han bare var støttet av en femtedel av befolkningen. Hans motstandere i sosialistpartiet gjorde det så dårlig at de mistet andreplassen til Nasjonal Front. Dette betyr imidlertid ikke at folk ønsker at de etablerte partiene skal mislykkes. Da det ble klart at Chiracs utfordrer i den avgjørende valgrunden i 2002 ville bli Le Pen, sluttet 80 prosent av de franske velgerne opp om Chirac.

Ved det tyske valget i 2005 fikk begge de to største partiene mindre enn 40 prosents oppslutning for første gang etter den annen verdenskrig, og de seirende kristeligdemokatene greide knapt å raske sammen 35 prosent. Resultatet av det valget ble en storkoalisjon som forenet sosialdemokratene og kristeligdemokratene – en regjering som omsluttet hele det politiske establishment. I Nederland var det sikringen av et lignende kompromiss mellom de etablerte partiene – som forenet de «røde» arbeiderpartipolitikerne i PvdA og de «blå» liberalerne i VVD i den såkalt «fiolette» koalisjonen – som i sin tid radikaliserte Pim Fortuyn.

De etablerte partiene fikk ingen incentiver til å svare på misnøyen med innvandringen før DF og Pim Fortuyn-listen begynte å utnytte den til å skaffe seg stemmer. Det er vanskelig å utarbeide en sammenhengende politikk for styring av befolkningsstrømmene i en kompleks globalisert økonomi, samt å hanskes med de kulturelle konsekvensene av disse. Men det er lett å latterliggjøre en Pim Fortuyn eller en Søren Krarup, og å si eller antyde at de er gjenferdet av Adolf Hitler. Ved århundreskiftet stod den europeiske politikken i stampe. Samtidig som det foregav å «beskytte demokratiet», ble Europas politiske system stilt stadig mindre til demokratisk ansvar. Det å beskytte demokratiet ble ensbetydende med å stoppe munnen på folk som stilte spørsmål lederne ikke hadde noe svar på. Stillstanden ble brakt til ende av Nicolas Sarkozy, som ble Frankrikes president i mai 2007.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet