Sakset/Fra hofta

Pim Fortuyn og Vestens svakhet

I flere tiår førte Nederland en bevisst multikulturalistisk politikk, omtalt som «integrasjon med opprettholdelse av ens egen identitet». De som kom med selv de forsiktigste antydninger om at denne politikken undergravet landets felleskultur, ble rutinemessig sensurert. Som nevnt tidligere: Da sentrum/høyre-partiets leder Frits Bolkestein på 1990-tallet ble av den oppfatning at muslimske innvandrere som hadde skaffet seg flere koner i utlandet ikke skulle få lov til å bringe alle sammen til Nederland, fikk han kjeft av ungdomsorganisasjonen i sitt eget parti. Ellers ble enhver åpen innvandringsskepsis funnet ensbetydende med å nøre opp under rasehatet. Hans Janmaat, som på 1980-tallet grunnla det lille Sentrumspartiet med et program for stans i innvandringen, ble straffeforfulgt for sitt syn.

Meningsklimaet forandret seg helt plutselig. Tidlig i 2002 skulle Pim Fortuyn stille til valg på nasjonalforsamling som kandidat for det anti-elitistiske partiet Levelig Nederland. Selv om han aldri hadde vært spesielt proamerikansk, var han blitt dypt rystet av angrepene på World Trade Center høsten i forveien. Han betraktet den nederlandske statens nøytrale toleranse for ikke-innfødte kulturer, i særdeleshet muslimske kulturer, som en dødelig trussel mot landet. Fortuyns utspill ble snart for radikale selv for de radikale i Levelig Nederland, og han ble tvunget til å stille til valg som kandidat for et parti han selv hadde stiftet, Pim Fortuyn-listen.

Fortuyns syn på multikulturalismen var originalt, sofistikert og forvirrende. I en viss forstand er det overraskende at det førte til noen diskusjon overhodet. I egenskap av en som selv hadde nydt godt av multikulturalismen, først som nederlandsk katolikk og siden som homofil, forsvarte han det vestlige systemet med friheter på nøyaktig samme grunnlag som den multikulturalistiske eliten gjorde. Han delte deres syn på Nederlands mindre stolte øyeblikk – kolonialismen, kolonikrigen, samarbeidet med nazistene. Han var også enig med dem hva angikk landets fortrinn – stadig bedre behandling av kvinner, ikke-hvite, jøder og homofile.

Men der tok enigheten slutt. Multikulturalistene mente at det nye rettighetssystemet ikke bare gjorde Vesten bedre, men også sterkere. Fortuyn mente at disse frihetene gjorde Vesten bedre, men samtidig mer sårbar, hvis ikke nye tiltak ble iverksatt for å beskytte sivilisasjonen. «Vi er langt fra så mektige som vi tror,» sa han. Denne nye vurderingen snudde hele den nederlandske innvandringsdebatten på hodet. Den største trusselen mot Vesten, følte han, var den islamske kulturen som ble importert med nye innvandrere, og implantert i Vesten ved hjelp av deres barn. «Vår oppfatning av vår egen kultur er i ferd med å bli farlig relativistisk,» skrev han. «Den islamske fundamentalismen er ikke bare en betydelig kulturell, politisk, økonomisk og militær kraft i Midtøsten. Den er også i ferd med å vinne terreng i Nord-Afrika. Vår kulturrelativister har ikke noe svar på det, og foretrekker å gjemme hodet i sanden. Det er ingen grunn til å tvile på at denne fundamentalismen i det lange løp vil vokse seg sterkere i vår del av verden.»

Dersom Vesten ikke kunne motstå påvirkningen fra islam, som Fortuyn kalte en «livstruende kultur», ville den klokeste strategien være å utsette seg minst mulig for den. Dette innebar å undersøke grundig hva imamene sa for å finne eventuelle tegn til samfunnsundergraving, på en måte som Fortuyn uttrykkelig sammenlignet med overvåkningen av kommunister under den kalde krigen. Det betydde også at man innførte skarpe kulturelle skillelinjer i den vestlige innvandringspolitikken. «Det å slippe inn en person fra vår egen kulturelle sfære,» skrev han, «er noe helt annet enn å slippe inn noen fra en kulturell sfære som står fjernt fra vår egen. En kvoteordning for aksept av asylsøkere virker uunngåelig på meg.»

På en måte gjorde slike oppfatninger Fortuyn til den perfekte europeer. Men det var en form for europeiskhet som ikke var forenlig med de traktatene og institusjonene EU var basert på. Fortuyn tok til orde for at Nederland skulle si opp både Schengen-avtalene om åpne grenser og FNs flyktningekonvensjon av 1951. Fortuyn ignorerte aldri den nederlandske grunnloven. «Hvis du er født og oppvokst her, har du statsborgerrettigheter, punktum,» erkjente Fortuyn. «Janmaat gikk utvilsomt lenger enn det. Han ville gi folk [innvandrere] en enveisbillett tilbake. Du vil aldri høre noe sånt fra meg.» Fortuyn var ingen rasist, og hans fargerike utlegninger om marokkanske menn han hadde vært i seng med, var nok til å frita ham for enhver slik mistanke. Men uansett hvordan man snur og vender på det, var hans resonnement ikke vesensforskjellig fra Janmaats. Han fremførte resonnementet med en annen stil. Det var den samme tankegangen med et multikulturelt vokabular.

Fortuyns idé om multikulturalismen var idiosynkratisk. «Folk bruker ordet tilfeldig,» sa han, «men de er aldri i stand til å definere hva det er, langt mindre gi det noe substansielt innhold.» Hans forsøk på å gi multikulturalismen et slikt innhold avslørte et kjærlighet/hat-forhold til hele den konstitusjonelle ordningen. Paragraf 1 i den nederlandske grunnloven forbyr diskriminering. Fortuyn vaklet mellom hyllest til den (som et bolverk for vestlige rettigheter) og forakt for den (som et hinder mot beskyttelsen av de samme). Han foreslo å begrense innvandringen til Nederland i åpenhetens navn. Han tok til orde for å rive ned den globale landsbyen i den hensikt å redde den.

Nederlenderne, som næret en lignende ambivalens, kunne ikke få nok av Fortuyns måte å snakke på. Etterhvert som han klatret oppover på meningsmålingene, ble det klart at hele Nederlands multikulturelle orden ble holdt oppe av tabuer, ikke av samtykke, og at de fleste innfødte nederlendere følte at innvandrerne utnyttet den nederlandske toleransen til å være gratispassasjerer. Fortuyn kunne meget vel ha blitt statsminister om han ikke hadde blitt skutt ned og drept få dager før valget på nasjonalforsamling i mai 2002, av en dyrevernsaktivist som påstod at han gjorde det for å beskytte nederlandske muslimer.

Det er vanskelig å si hva som ville ha skjedd med Fortuyns ideer om han var forblitt i live. Som den eneste blant etterkrigstidens politikere klarte han å sette i gang en debatt om selve fundamentet for multikulturalismen, om dens fordeler og ulemper, en debatt som de færreste av dens forkjempere ønsker den dag i dag. For å bli klok på Fortuyn er det helt nødvendig å forstå hvorfor han betraktet islam som en særskilt trussel mot Europa.

Fortuyns kritikk ser ikke ut til å ha noe å gjøre med doktriner, som han alltid forsøkte å holde utenfor diskusjonen. Han elsket å snakke om den «jødisk-kristne kulturen» og om sin egen katolske bakgrunn, men nesten aldri om jødisk-kristen religion. «Jeg taler uttrykkelig i kulturelle vendinger,» skrev han, «og de omfatter langt mer enn religion. Religioner kan oppgis, men en kultur kan ikke så lett forlates.» Disse premissene er alle høyst diskutable, sågar tvilsomme. Var det virkelig derfor han hadde problemer med å snakke om religion? Eller skyldtes det at det post-religiøse – som Fortuyn kaller «kultur» og andre kaller «livsstil» – var den eneste formen for religion han anerkjente?

Fortuyn betraktet multikulturalismen som en slags våpenhvile. «Kirken og religionen hører til livets privatsfære, og må ikke ha innflytelse over den offentlige sfæren,» sa han. «De kan i høyden influere offentligheten på en normativ måte.» Kulturelt er alle ubevæpnede i en multikulturell orden. Akkurat som den klassiske nasjonalstaten var kjennetegnet ved et statlig voldsmonopol, er den multikulturelle nasjonalstaten kjennetegnet ved et statlig monopol på moralsk orden. En hvilken som helst religion som dyrkes med glød truer dette monopolet, like sikkert som private militser truet den gamle nasjonalstaten. Kristne og jøder kan fortsatt tilbe Gud privat, men i normative spørsmål har de overgitt seg til den nye, progressive ordenen. Muslimer skiller seg ut ved at de avviser å underkaste seg denne åndelige avvæpningen. De fremstår som den eneste utømmelige kilden til motstand mot multikulturalismen i den offentlige sfæren. Skulle multikulturalismen falle, ville islam være det eneste verdisystemet som venter i kulissene. Merk at Fortuyns analyse av islams rolle som en motstandens identitet er nøyaktig den samme som Tariq Ramadans, selv om de to har forskjellig oppfatning om hvorvidt dette er bra eller ei.

Fortuyn så på islam som Europas største problem. Men hans popularitet bidro til å avsløre et mer generelt problem, som Europa ville ha hatt selv om ikke en eneste muslim noengang hadde flyttet dit. Slik han så det, var det langt fra klart at Europa var forenlig med noe religiøst livssyn. Han var villig til å innrømme at den individualistiske kulturen han elsket hadde sprunget ut av Europas kristne fortid. Men det var viktigere for Fortuyn at den kulturen var fortid enn at den var kristen. Det som gjorde islam til en utålelig religion for Fortuyn, var at den var en levende religion. For ham var kvinners likestilling, fravær av rasediskriminering og (kanskje fremfor alt) den seksuelle friheten absolutte rettigheter. Men religionsfriheten er blitt en rettighet hvis krav er blitt relativisert gjennom historiens gang. Der hvor den støter mot nyere, «kulturelle» rettigheter, må religionsfriheten vike. Hvilket betyr at religionsfriheten er opphørt å være en rettighet overhodet.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold