Sakset/Fra hofta

Islam og gudløse europeere

«I halvannet århundre har sekularister varslet slutten på religionen, akkurat som fromme jøder forkynner at Messias vil komme,» sier islameksperten Hans Jansen. En eller annen gang etter den annen verdenskrig kom den sekulære frelsen til Europa. Religionen viser tegn til å være en levning fra fortiden, i alle fall blant innfødte. En spørreundersøkelse gjennomført av Le Figaro viste at 45 prosent av dem som kaller seg katolikker i Frankrike, ikke er i stand til å forklare hvorfor man feirer påske. I 2003 ble en luthersk prest nord for København suspendert fra jobben for å ha sagt i et intervju at «Jeg tror ikke på Gud skaperen». Under diskusjonen som fulgte viste en undersøkelse gjennomført av en kristen dagsavis at færre enn to tredjedeler av Danmarks 2.100 prester mente at slike bemerkninger satte en utenfor «kirkens fundament». Det er ikke bare at religionen er forsvunnet fra Europa, det har også minnet om hvordan et religiøst ordnet samfunn, eller til og med bare et religiøst tilbøyelig sådant, overhodet var. En brukbar definisjon av religion er for de fleste moderne europeere «en standhaftig, irrasjonell oppfatning».

Når en dypt religiøs, fremmed subkultur plutselig tar bolig i en mindre religiøs kultur, reagerer de innfødte hovedsakelig på to måter. Den første reaksjonen er oppriktig og reaksjonær: De innfødte orienterer seg i retning sin etnisitet og sine tradisjoner. De har en tendens til å se på oppgivelsen av sine religiøse og andre tradisjoner som et misgrep, og kanskje var det nettopp dette som gjorde dem sårbare for fremmed tilstrømning. Den andre reaksjonen er arroganse og snobbisme. De innfødte betrakter sin avstandtagen fra religion ikke som et kulturelt tap, men som en kulturell erobring. De proklamerer sin postreligiøse universalisme på enda mer høylydt, hovmodig og snobbete vis.

Samfunn reagerer vanligvis på begge måter samtidig. Gruppebevisstheten hos de irske katolske massene som kom til Boston i det 19. århundret, drev flere av Bostons innfødte til å understreke (i mange tilfeller også dikte opp) sin identitet som anglosaksere. De gikk over fra kongregasjonalismen til Den episkopale kirke (amerikansk anglikanisme) «ikke så mye på grunn av forskjeller i doktrine som av ønsket om en tilhørighet som la større vekt på autoritet, orden, ritual og bånd til England,» skrev historikeren Oscar Handlin. Men de innfødte fordømte oftere nykommerne fordi den irske katolisismen i sin essens var «fremmed for fremskrittstanken» som hersket blant folk i New England-statene i det 19. århundret. For folk i Boston var det et bevis på irsk tilbakeståenhet at nykommerne ikke ville ha noe å gjøre med «det lysende og vakre søsterskapet» av filantropiske reformbevegelser som byen var besatt av, fra avholdssak til kamp mot slaveriet eller for kvinners rettigheter.

Det 21. århundrets europeere gjør noe lignende med islam. Mange har etterhvert oppfattet skepsis til religion som en essensiell del av hva det vil si å være europeisk. Når nykommere i åpenbaringsreligionens navn avviser den europeiske sivilisasjonen som er bygget rundt byråkratisert rasjonalisme, blir europeere enten fornærmet eller avslørt. Religiøs tro, uansett hva slags, betraktes som en form for svik.

Marcello Pera, som i sin tid som det italienske senatets president var svært bekymret over erosjonen i den italienske kulturen, bruker en innviklet logisk formel for å vise at Europas kulturer er overlegne kulturene til dem som flytter dit: «Hvis medlemmene av kultur B fritt demonstrerer sin preferanse for kultur A, og ikke motsatt – hvis f.eks. innvandringsstrømmen går fra islamske til vestlige land, og ikke motsatt – så er det ganske visst grunn til å tro at A er bedre enn B.» Dette gir senatspresidenten en varm, tilfreds følelse så lenge han antar at A betyr «vestlige land» og B «muslimske land». Men Peras rangering vil ikke være opplagt for den som ikke allerede betrakter Vesten som resten av verden overlegen. Om man satte A lik Beethovens symfonier og B lik internettporno, ville utsagnets sannhetsverdi være det samme. Å bedømme meritter ved å følge flokken fungerer for økonomer, men ikke for kulturhistorikere.

Pera er selv ikke en troende kristen, og de fleste intellektuelle som erklærer Vestens overlegenhet, mener ikke at kristendommen er bedre enn islam. De mener at det er bedre å overvinne religionen – i rasjonalitetens, nøytralitetens og andre opplysningsidealers navn – enn det er å praktisere den. Men europeerne er i ferd med å bli mindre sikre i sin gudløshet. Det har aldri blitt solgt så mange bibler på nederlandsk eller dansk som da nye oversettelser til begge språk ble utgitt i henholdsvis 2004 og 2005. I Nederland har det vært mye snakk om ietsisme. Et voksende antall ikke-religiøse personer sier at selv om de ikke akkurat tror på Gud, tror de på «noe» (iets).

Bøker som vagt tar til orde for åndelig fornyelse, blir mer og mer populære. En bok av Peter Hahne, programleder i tysk TV, hvor han anbefalte tyskerne å ta sin «verdikrise» etter 11. september på alvor, lå på toppen av bestselgerlistene i månedsvis. Dette gjenspeilet muligens en viss sans for formanende tomprat, eller det kan ha vært et første tegn på en tilbakevenden til tradisjonell religion. Da den sentimentale, oppmuntrende fabelen Måken Jonathan var USAs mestselgende bok i 38 uker tidlig på 1970-tallet, var det ingen som betraktet den som en forsmak på den landsomfattende religiøse gjenoppvåkningen, men når man ser tilbake, var den sannsynligvis det.

Den nederlandske historikeren Joshua Livestro har observert en økning i antall ungdomskirker i Nederland, fra 45 (med 10.000 medlemmer) i 2003 til 88 (med 20.000 medlemmer) to år etterpå. Kirkebesøkene blant folk under tjue år steg fra 9 til 14 prosent mellom 2003 og 2004. Krusifiksene er kommet til heder og verdighet igjen i katolske skoler i landet. Livestro tror at innvandring av standhaftige kristne fra den tredje verden er en viktig faktor i denne oppvåkningen.

Men islam kan kanskje også spille en rolle, om enn bare indirekte. Andre steder i Europa får nærhet til islam religiøsiteten til å øke blant ikke-muslimer. Sosiologen Eric Kaufmann fant at i områder i Storbritannia med stor muslimsk befolkning er prosentandelen av hvite briter som omtaler seg som «kristne» (snarere enn «uten religion») betraktelig høyere enn i lignende, mindre blandede strøk, selv om man korrigerer for inntekt og andre kompliserende faktorer. Det er vanskelig å si om de er blitt mer kristne eller om de simpelthen tilkjennegir tilhørighet til den kristne siden.

Overalt hvor islam har gjort seg gjeldende i de senere årene, har den fremkalt refleksjon blant kristne. I 2005, to år etter at Irak-krigen startet, gav sir Richard Dannatt, general og høyt dekorert sjef for den britiske generalstaben, uforvarende støtet til en landsomfattende debatt om troen. Dannatt advarte om at de britiske militæroperasjonene i Irak kunne risikere å «ødelegge» den britiske hæren med mindre de ble redusert eller revurdert. Før striden om hans utspill opphørte, ble avisene interessert i Dannatt av en helt annen grunn. Som en oppriktig kristen gjorde han det klart at uro over hvordan Irak-krigen ble ført, ikke betydde at han var likegyldig til radikal islam. Tvertimot. Det var bare at risikoen, slik han så det, var mer av åndelig enn militær art, og den var større hjemme enn i utlandet. «Når jeg ser den islamistiske trusselen,» sa han, «håper jeg at den ikke gjør altfor store fremskritt, for det finnes et moralsk og åndelig vakuum i vårt land. Vårt samfunn har alltid vært rotfestet i de kristne verdiene. Så snart man rykker opp roten, er det fare for at samfunnet beveger seg dit vinden blåser.» Noe kommer til å fylle Europas åndelige tomrom, tror general Dannatt, og dette noe kan være islam.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»