Sakset/Fra hofta

Del III – VESTEN

Kapittel 9 – Toleranse og straffrihet

Striden om sløret i Frankrike ble løst til flertallets tilfredshet, og uten å forårsake uro blant muslimer. Men det var noe illevarselende ved løsningen. Muftien av Egypt advarte Jacques Chirac om at loven mot sløret ville «ødelegge den sosiale freden i det franske samfunnet». Det muslimske brorskapet i Egypt kalte det «en innblanding i muslimers personlige og religiøse frihet». Og Mohamed Hussein Fadlallah, åndelig leder for den radikale libanesiske gruppen Hizbollah, skrev et harmdirrende brev til Chirac hvor han klaget over «fratagelsen av muslimers friheter, selv når de ikke har vært ulydige mot loven».

Disse advarslene var et sjokk. De kom mindre enn et år etter at Frankrike hadde vunnet den muslimske verdenens takknemlighet ved å gå imot den USA-ledede invasjonen av Irak. Frankrike innbilte seg at landet var en privilegert samtalepartner med islam. Nå viste det seg snarere at verdens muslimske ledere mente de hadde en privilegert rolle i Frankrike. Og det hadde de. Daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy avbrøt en ferie for å besøke Mohamed Sayyed Tantawi, en innflytelsesrik imam ved al-Azhar-universitetets teologiske institutt i Egypt. På vei tilbake kunngjorde Sarkozy at Tantawi hadde sagt at Frankrike hadde rett til å forby sløret.

Her hadde man altså et innenrikspolitisk utspill som den franske staten mente den trengte autorisasjon fra en eller annen muslimsk geistlig i utlandet for å vedta. Det ble naturligvis stilt spørsmål om den muslimske verden hadde en lignende vetorett over Frankrikes utenrikspolitikk, samt i hvilken grad den hadde gjort seg gjeldende i Chiracs overveielser vedrørende krigføring i Irak. Det var helt sikkert en viktigere faktor enn i 1991, da president François Mitterrand var i stand til å få Frankrike med i Gulfkrig-koalisjonen uten å vise det minste tegn til å bry seg om muslimske følelser. Hvis Chirac hadde besluttet å støtte USA i Irak i 2003, ville Frankrike ha opplevd eksplosjonen i banlieuene to år tidligere enn den skjedde? Var islam i ferd med å bli en del av Frankrike, eller var Frankrike i ferd med å bli en del av den islamske verden?

Den politiske selvhevdelsen som vendepunkt

I all masseinnvandring finnes det et vendepunkt hvor innvandrere og deres etterkommere ikke bare ender opp med å bo i det nye landet, men også former det. De innfødte forventer at innvandrerne blir som de innfødte selv før de begynner å gjøre sin politiske vekt gjeldende. Sånt forekommer, men prosessen er aldri slutt før innvandrerne begynner å hevde seg. Det øyeblikket da de innfødte oppdager at de må dele makten med de halvt fremmede menneskene som bor i blant dem, er like spenningsladet som ankomsttidspunktet. Ifølge Oscar Handlin var det en rolig periode etter at irene først kom til Boston. De var bortimot usynlige, og hadde ingen innflytelse over politikken eller økonomien. Massachusetts, som på den tiden sannsynligvis var det mest avanserte demokratiske samfunnet i Vesten, betraktet seg selv som opplyst og humanitært. Den første generasjonen irer i Boston fikk en så varm velkomst som en massetilstrømning av aggressive og lutfattige analfabeter overhodet kunne fått. Som Handlin skrev:

Man så ingen betydelig økning i de innfødtes engstelse, fordi irene før 1845 ikke representerte noen fare for det gamle samfunnets stabilitet. De var i klar minoritet, og fremfor alt politisk impotente. […] Deres meninger var fortsatt bare uttrykk for private oppfatninger som ikke hadde noen innflytelse over samfunnets politikk. […] Den dominerende gruppen traff ingen tiltak for å begrense nykommernes sosiale eller politiske rettigheter og privilegier før deres idealer truet med å erstatte det gamle samfunnets.

Da folk fra Boston forstod at nykommerne en dag kanskje ville søke makt, var det ikke lenger noen vei tilbake. Før irene hadde fått så mye som et fotfeste i noen av Bostons demokratiske institusjoner, var det opplagt at de til slutt ville komme til å dominere samtlige av disse. Det var på denne tiden, på 1850-tallet, at de innfødte begynte å gi uttrykk for intolerante oppfatninger, å knurre høylydt over nykommernes større fruktbarhet, å danne radikale og hemmelige politiske partier, og å gå til aktive skritt for å utelukke irene fra sine institusjoner. Det fremmedfiendtlige «Know Nothing»-partiet, som fikk dette navnet på grunn av sitt hemmelighold snarere enn sin obskurantisme, kapret alle viktige verv i delstaten midt på 1850-tallet. Men Know Nothing-ismen var ikke et politisk program, det var dødsralling. Da irene ble mange nok til å dominere politikken i Massachusetts noen tiår senere, gjorde de den om til et middel til å ta makt og eiendom fra det bestående samfunnet. Det senere generasjoner av irsk-amerikanere kom til å huske av det bestående samfunnet, var den reaksjonære Know Nothing-bevegelsen i innvandringens andre fase, ikke den første fasens barmhjertige samaritaner.

Situasjonen i Europa minner i hovedtrekk om den første fasen i Boston. Frankrike begynte å vedta lover mot innvandring sent på 1960-tallet, da innvandrerne først begynte å protestere og streike for å oppnå rettigheter. Tyskland avsluttet brått sitt gjestearbeiderprogram i 1973. De økonomiske nedgangstidene forårsaket av oljekrisen var utvilsomt en del av forklaringen, men det var også innvandrernes begynnende deltagelse i streikene i industrien.

Nå, flere tiår senere, har en ny bølge av engstelse kommet etterhvert som muslimer er blitt aktive i europeiske demokratier. Sammenlignet med standarden i amerikansk minoritetspolitikk har de lenge vært uengasjerte, apolitiske og ekskluderte. I 2009 var det ingen muslimer blant de 577 representantene i Frankrikes nasjonalforsamling, selv om minst 10 prosent av innbyggerne er muslimer. Storbritannia har kommet lenger på noen områder, men kommer til kort på andre. Selv om det er blitt sterkt svekket siden Margaret Thatchers statsministerperiode, er landets omstendelige system av lokale myndigheter fortsatt såpass omfattende at en klasse av politiske ledere oppstår blant innvandrerne overalt hvor de slår seg ned i et visst antall. Dette er spesielt tilfelle på steder som Leicester, Blackburn og Bradford, hvor de innfødte om ikke lenge vil utgjøre et mindretall. Det er mange muslimer i parlamentet, flere av dem til og med i Overhuset. Men det er ikke noe annet land i Europa hvor de politiske oppfatningene blant muslimer skiller seg mer fra ikke-muslimenes.

Sakene som tas opp i europeisk politikk henger etter kontinentets demografiske virkelighet. Selv et godt stykke inn i det 21. århundre, og i hvert fall helt til velgernes oppmerksomhet ble rettet mot den finansielle kollapsen mot slutten av 2008, var de mest presserende politiske sakene i de fleste europeiske land fortsatt omtrent de samme som europeerne hadde diskutert rett etter slutten på den kalde krigen. De dreide seg om «ikke-muslimske» saker, fra EUs utvidelse og integrasjon til størrelsen på de gammeldagse pensjonene for statsansatte som muslimene kom for sent til å ta del i. Nykommerne beholdt sine «egne» interesser fra gamlelandet, og innførte dem i europeisk politikk så godt de kunne. For eksempel var en av grunnene til at tyrkerne i Tyskland i mange år beveget seg mindre i retning av De grønne enn sosialdemokratene, til tross for De grønnes iherdige (og enestående) rekruttering av tyrkiske politikere, at De grønne stod i fremste rekke under angrepene på den tyrkiske regjeringen for dens menneskerettighetsbrudd.

De muslimske stemmene har uansett innflytelse allerede. Det er bare noen hundre tusen tyrkiske tyskere som stemmer, men deres massive støtte til Gerhard Schröder ble tungen på vektskålen da han med svært knapp margin ble valgt til rikskansler i 2002. Muslimer, og i realiteten alle innvandrere, har hatt en sterk tendens til å stemme på sentrum-venstre i alle land, ettersom det var arbeiderpartier, sosialdemokratiske partier og grønne partier som var raskest ute med å plukke opp den amerikanske venstresidens ideer om kulturelt og etnisk likeverd, eller rettere sagt taktikken med å organisere etniske stemmeblokker i sin favør. Men denne formen for lojalitet er i ferd med å endre seg. Muslimer gir sine stemmer basert på sakene som er kommet på dagsorden på grunn av den 11. september 2001 og i tiden etterpå. Mange muslimer vendte Storbritannias Labour-parti ryggen under valget i mai 2005 på grunn av deltagelsen i Irak-krigen, selv om meningsmålinger viser at den britiske deltagelsen i den USA-ledede krigen i Afghanistan ville ha vært nok til å miste muslimenes støtte selv om Irak-krigen aldri hadde funnet sted.

Hva fremtiden angår, er ikke spørsmålet om muslimenes stemmer vil endre den politiske balansen i dagens stridsspørsmål, men hvorvidt de vil forandre selve sakene, og ta opp igjen til diskusjon sider ved det europeiske samfunnet som i dag betraktes som avgjort. I de to månedene etter at opptøyene brøt løs i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois, ble antall registrerte stemmeberettigede nesten tredoblet. En antar at de fleste av de nyregistrerte ikke brydde seg om skattenivået, avskrivningsregler eller infrastrukturtiltak. Hvilke saker var det som gjorde at de ønsket å bli hørt?

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»