Sakset/Fra hofta

Striden om hodetørkleet

Ettersom Koranen og sunna pålegger kvinner å være sømmelige, har alle muslimske kulturer historisk hatt en eller annen form for «slør», eller tildekning av hodet. Det kan være et løstsittende tørkle av den typen som brukes i Tyrkia. Mer konservative kvinner bærer hijab, som dekker hele håret. En niqab, som kun viser øynene, er det man ser hos kvinner i Saudi-Arabia, foruten en stor, svart abaya som dekker kroppen. Den beryktede burkaen, som var vanlig i Afghanistan da Taliban hadde makten, dekker absolutt alt.

Som nevnt tenkte ikke europeerne så mye over hva slags religion innvandrerne hadde i de første årene etter at de begynte å komme. Og hva kvinnene angikk, hadde de ingen grunn til det heller. De fleste døtrene selv av de mest inderlig religiøse innvandrerne – som de fleste innvandrere er – ble raskt «frigjort», og la seg til en mindre tvungen klesstil. Men så snart muslimene begynte å føle seg hjemme i Europa, ble denne assimilasjonen reversert. På 1980-tallet begynte kvinner med muslimsk bakgrunn å bære slør, også kvinner fra familier og kulturer hvor sløret ikke var vanlig. Frankrike var vitne til en bølge av diskusjon omkring hodetørkleet i 1989, da to jenter kom hjem fra et sommerbesøk hos slektninger i Marokko, fast bestemte på å bære sine hodetørklær på skolen i den parisiske forstaden Creil. Gjennom 1990-tallet ble saken tatt opp, drøftet og midlertidig avgjort gang på gang med en rekke av forbud, regler, avkall, opphevelser og dekreter.

Hvem skal avgjøre slike saker, og på hvilket grunnlag? I 1985, da muslimske skolejenter nektet å ta av seg hodetørklærne i den nederlandske byen Alphen aan de Rijn, spurte en offentlig tjenestemann den nå avdøde Jan Brugman, arabiskprofessor ved Universitetet i Leiden, om Koranen uttrykkelig påbød jenter å dekke seg til. Han svarte berettiget nok nei. Men han ble ikke spurt om andre kilder til religiøs lov, og det er ingen som kan svare på en måte som avgjør det som i bunn og grunn er en politisk debatt. De fleste muslimer betrakter det som et religiøst uttrykk, også de som er imot tildekning, og det er lite sannsynlig at en koranekspert vil få dem til å skifte mening.

Folk i Vesten har derimot gladelig og tankeløst lagt ut om hva Koranen sier og ikke sier om sløret og annen muslimsk, religiøs adferd, foruten hva muslimer må eller ikke må gjøre. Til og med Bel Mooney, som er en slags Klara Klok i London-avisen The Times, tydde til koransk eksegese da hun fikk brev fra en skilt person som hadde konvertert til islam, og som nå lurte på hvor langt det ville bære avsted i forholdet til en ny venn, en fyr ved navn Hassan. «Hvis han bare forholdt seg avventende for å være sikker på følelsene sine,» svarte Mooney, «ville han opptre på en måte som Koranen bifaller, og den oppmuntrer ikke til å forlede kvinner: «Inngå ikke trolovelse med dem i hemmelighet, med mindre du taler med anstendige ord.»»

Til slutt gikk sløret over fra å være til besvær til å bli en trussel. Etter den andre intifadaen i Israel i år 2000, og etter angrepene på World Trade Center året etter, begynte franskmenn å legge merke til at de videregående skolene i landet – eller i alle fall skolene i arabiske områder – var blitt arnesteder for antisemittisme og andre former for vold og skremsler. I 2002 rapporterte Emmanuel Brenner (psevdonym for historikeren Georges Bensoussan) om flere titalls episoder hvor elever snakket nedsettende om lærernes etnisitet og høylydt latterliggjorde undervisningen om Holocaust, og samlet disse rapportene i en bok på to hundre sider: Republikkens tapte territorier. Boken sies å ha gjort et dypt inntrykk på Frankrikes president Jacques Chirac. At disse hendelsene sammenfalt med den økende utbredelsen av sløret i skolen, gjorde sløret ikke bare til et symbol på muslimsk identitet, men også på en stridslysten islamisme, i alle fall i europeiske øyne.

Europeiske innfødte oppfattet sløret som en solidaritetsfane for en voldelig internasjonal politisk bevegelse. De prøvde å finne et middel til å hindre unge kvinner i å bære det. Men i frie samfunn som tillater fri utfoldelse, finnes det ingen nøytrale grunner til å forby et bestemt tøystykke. Andre grunner måtte finnes. En lovende strategi var å peke på sikkerhetsrisikoen ved å la folk gå omkring med tildekket hode. Det finnes en viss presedens for dette. I århundrer har Italia hatt lover mot offentlig bæring av masker og annen tildekking (travisamento), og de var blitt benyttet så sent som på 1970-tallet under straffeforfølgelsen av de venstreekstreme Røde brigader. Av lignende grunner forbyr Spania motorsykkelbud å gå inn på bestemte kontorer med hjelmen på. Begge landene henviste til sine lover mot tildekning under diskusjoner om sløret. Og det var ikke tale om en helt ubegrunnet frykt. I 2006 klarte Mustaf Jama, som var anklaget for å ha drept en politimann under et ran og var Storbritannias mest ettersøkte forbryter på den tiden, å rømme landet ombord på en ruteflyvning til Somalia ved å skjule seg bak sin søsters niqab. (Mot slutten av 2007 ble han arrestert i Afrika og sendt tilbake til Storbritannia.)

Men når politikerne klaget over «farene» ved slørtildekking, snakket de som regel om trusselen mot noe mer abstrakt, nemlig Europas feministiske orden. De hørte historiene om seksuell vold i muslimskkontrollerte boligstrøk. De så på steder som Rosengård i Sverige, hvor kvinner begynner å bære slør selv om det ikke er en del av deres kultur. Dette minnet om press som følge enten av trusler eller gruppepåvirkning, selv om det like gjerne ble betraktet som en privatsak. Ettersom kvinners likestilling er slikt et fundamentalt og udiskutabelt prinsipp i moderne europeiske samfunn, ble sløret som oftest oppfattet som en politisk utfordring, en symbolsk avvisning av vestlige sedvaner.

En studie gjennomført i England i 2007 viste at litt over halvparten av muslimene i Storbritannia (53 prosent) ville foretrekke at kvinner bar slør. Men det tallet skjuler en overveldende dreining i tradisjonell retning hos de yngste generasjonene. Kun 28 prosent av dem som er eldre enn 55 år vil ha sløret, mens 74 prosent av dem mellom 18 og 24 vil det samme. De fleste meningsmålinger vedrørende religiøs praksis i Storbritannia viser en lignende tilhardning i oppfatningen blant yngre svargivere. Nesten en tredjedel av britiske muslimer mener at det er «forbudt» å konvertere til en annen religion, og at det «kan straffes med døden». Men dette er ujevnt fordelt, ettersom 19 prosent av dem over 55 år er av denne oppfatningen, mot 36 prosent av dem mellom 18 og 24.

Disse tallene ble registrert kort tid etter at en ung kvinne ved navn Aishah Azmi ble avskjediget fra sin stilling som skolelærer i Dewsbury fordi hun forlangte å få undervise i niqab. Selv om en domstol på stedet stadfestet avskjedigelsen, ble skolen dømt til å betale henne 1100 pund sterling i erstatning for den fiendtlige atmosfæren det hele hadde avstedkommet. Storbritannias statsminister Tony Blair støttet skolens utkastelse av Azmi. «Det er et tegn på avstand,» sa han om det å bære niqab, «og det får folk som ikke tilhører hennes gruppe til å føle seg ubekvemme. Ingen ønsker å si at man ikke har rett til å gjøre sånt.» Blair tok faktisk feil på begge punkter. Om man skal tro den tøylesløse tabloidavisen Daily Express, mente 98 prosent av britene av niqaben burde forbys. Og eksakt hva var galt med et «tegn på avstand»? Det ville ikke ha vært upassende av fromme muslimer å spørre hva statsministeren mente hva parykkene båret i Overhuset var for noe.

Jack Straw, som da akkurat hadde avsluttet sin gjerning som Storbritannias utenriksminister, advarte også om at sløret var i ferd med å bli et «synlig uttrykk for avstand og uoverensstemmelse». Det var en foruroligende vending. Straw hadde bygget sin politiske karrière i den stadig mer muslimske og stadig mer segregerte byen Blackburn, hvor USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice under et besøk i 2006 ble møtt med en så fiendtlig innstilling at de offentlige fremtredener hun etter planen skulle ha med Straw måtte avlyses. Gjennom hele sitt politiske virke hadde Straw vært en optimistisk og entusiastisk tilhenger av multikulturalismen.

Da hans politiske karrière var på hell, innrømmet han at, jada, det fantes grunner til bekymring. Dette mønsteret var typisk i saker som angikk islam: Politikerne så kun ut til å gi uttrykk for sine virkelige følelser rett før de trakk seg tilbake, eller like etterpå. Den frittalende tidligere statsråd George Walden skrev at også han ville holdt sine tanker for seg selv under dagens omstendigheter:

Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen at jeg ville gjort alt som stod i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannheten om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.

Storbritannias ledere forsvarte ingen verdier. De bekjempet en urovekkende sosial utvikling med provisoriske tiltak, for siden å lete etter verdimessige begrunnelser for tiltakene. Den virkelige grunnen til at man traff tiltak mot sløret var at det britiske samfunnet ble litt mer muslimsk hver dag, uten å ønske en slik utvikling. Ingen kunne si dette rett ut. Ethvert resonnement måtte bygge på nøytrale prinsipper. Da striden om sløret raste som verst, klaget Trevor Phillips, lederen for British Council on Racial Equality, sin nød på denne måten: «Det som skulle ha vært en ordentlig samtale mellom alle slags folk i Storbritannia, ser ut til å ha blitt en prosess mot en bestemt del av samfunnet, og det kan ikke være riktig.» Så hva skulle Storbritannia gjøre, da? Føre en diskusjon basert på det usanne premisset at alle innbyggerne hadde lagt seg til den vanen å iføre seg separatistisk, religiøs bekledning?

Tydeligvis. Det var det Frankrike gjorde.

Den franske loven om sløret

For å vende tilbake til noe som ble drøftet i forrige kapittel, var Frankrike det eneste landet som argumenterte sammenhengende mot sløret. Det lyktes kun fordi Frankrike har en konstitusjon som er uten sidestykke i Europa hva angår dens fiendtlighet mot – eller mistro til, for å si det penere – religionen. I 1905 ble det vedtatt lover for å tukte Den katolske kirken, som på den tiden kontrollerte barneskolene, påvirket politikken ved hjelp av sin formue, og nylig hadde gjort Frankrike til gjenstand for internasjonal skam gjennom sin rolle i Dreyfus-saken, hvor en jødisk kaptein i Forsvaret ble tiltalt etter falske anklager om spionasje. Kirken og staten var adskilt ved prinsippet om laïcité, et ord som er vanskelig å oversette. Det skiller seg fra den anglo-amerikanske tradisjonen i den forstand at man i mindre grad forsøker å nøytralisere offentlige myndigheter i religionssaker enn man nøytraliserer religiøse organisasjoner i offentlige saker.

I desember 2003 avsluttet en kommisjon bestående av 20 medlemmer ledet av politikeren og innvandringseksperten Bernard Stasi en fem måneder lang studie, som ble hyllet av president Chirac som en oppdatering av laïcité i et multikulturelt samfunn. Kommisjonen anbefalte forbud mot iøynefallende religiøse symboler – ikke bare hodetørklær, men også kalotter og store kors – i offentlige skoler og andre institusjoner. Det virket som om ethvert tiltak med uforholdsmessige virkninger på muslimsk praksis for nøytralitetens skyld måtte kompenseres med noen restriksjoner på majoritetskulturen, selv om disse restriksjonene var falske og proforma. Forbudet mot kippa og «store kors» hadde kun til hensikt å kamuflere fremhevelsen av islam. Folk flest forstod dette. Samfunnsviteren Farhad Khosrokhavar hadde rett da han i margen av rapporten skrev følgende: «Det er allment kjent at det er islam det siktes til, spesielt hodetørkleet. Resten er uvesentligheter.»

Igjen ser man at prisen storsamfunnet i det lange løp betaler for å hanskes med innvandringen, er bortfall av rettigheter. Jøder som frekventerer voldelige offentlige skoler, betraktet muligens tapet av retten til å bære kippa som en liten pris å betale for et og annet tegn til at staten traff tiltak mot islamiseringen av landets institusjoner. De kristne ble for det meste ikke berørt, ettersom korsene de bærer i halskjeder som oftest er små. (Det var i realiteten ingen som noengang kunne finne ut hva som mentes med et «stort kors».) Den ikke-muslimske offentligheten forstod at dette var den beste løsningen den kunne regne med å få.

De franske slørlovene var like uoppriktige som de danske ekteskapslovene, og de fungerte av samme årsak: Et overveldende flertall av det ikke-muslimske samfunnet ønsket dem. Da forbudet mot hodetørkle ble debattert julen 2003, marsjerte tusenvis av slørkledde kvinner i Paris, og muslimske ledere – fra den aktivistiske skribenten og akademikeren Tariq Ramadan til den antisemittiske oppvigleren Mohammed Ennacer Latrèche i Alsace – advarte om at verre ting ville skje så snart den trådte i kraft. Men så snart det ble klart at Frankrike viste besluttsomhet, løp protestmarsjene ut i sanden, og det var kun en håndfull skrullinger som fortsatte. Til første skoledag høsten 2005 var det kun 12 elever som kom i slør, sammenlignet med 639 året før. Chirac gav ordre til at hundreårsjubileet for loven om laïcité fra 1905 skulle feires så dempet som mulig.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»