Gjesteskribent

Av Melanie Phillips

Angela Merkel har skjønt det. Multikulturalismen har sviktet, sier hun bestemt, idet hun overskuer et Vest-Europa som gir tapt for bølgen av radikal islam. Istedenfor at det liberale samfunnet skaper et utopia av harmonisk kulturell pluralisme, slukes det helt av det gigantiske rovdyret hvis glupske munn det i toleransens ånd oppmuntrer til å åpne seg enda mer, i den urokkelige vestlige liberale troen på at kjevene som er i ferd med å lukkes rundt halsen på samfunnet egentlig er strukket i et bredt smil.

Over hele det kontinentale Europa begynner det, sterkt forsinket – kanskje for sent, å skje et og annet.

Frankrike og Belgia har forbudt burkaen, og andre land diskuterer om de skal gjøre det samme.

Sveits har forbudt minareter.

Danmark har lagt sterke begrensninger på innvandringen.

I Nederland har påtalemyndigheten i saken hvor politikeren Geert Wilders står tiltalt for angivelig å ha oppildnet til religiøst hat – etter å ha kritisert det islamske hatet – kastet inn håndkleet og bedt dommerne om å frikjenne ham på alle tiltalepunkter. Se her for en autoritativ analyse av betydningen av dette.

Og hva med gode, gamle England, landet som i 1940 stod alene mot angrepet på demokratiet, friheten og den vestlige liberalismens verdier? Begynner virkeligheten å sige inn i Storbritannia også?

En rapport fra tenketanken Quilliam om City University sentralt i London, opplyser om at en kompromissløs islamistisk ideologi blir fremmet av lederskapet i studentenes islamske forening, hvilket har ført til økte religiøse spenninger på universitetsområdet, samt til trusler mot og trakassering av ansatte, studenter og medlemmer av minoritetsgrupper fra ekstremistenes side, foruten økt risiko for at studentene går over til terrorismen.

Ahmadiya-muslimer i Sør-London er blitt angrepet av islamister i en hatkampanje, og en muslimsk kvinne i Bradford døde etter å ha blitt satt fyr på (via JihadWatch, også her), hvilket understreker det faktum at muslimer selv er de første ofrene for sharialoven og islamske jihadister.

Og i Sunday Telegraph fortsetter Andrew Gilligan å skrive om den ubarmhjertige overtagelsen av hele London-bydelen Tower Hamlets, gjennomført av de radikale i Islamic Forum of Europe (IFE) med trusler, infiltrasjon og korrupsjon.

Ifølge en av deres egne brosjyrer ønsker IFE – som har base ved den ekstreme Tower Hamlets-moskeen i Øst-London – å forandre «selve infrastrukturen i samfunnet, dets institusjoner, kultur, tro politiske orden … fra villfarelse til islam». Jim Fitzpatrick, et parlamentsmedlem for Labour-partiets i området, beskylder gruppen for å infiltrere og «ødelegge» partiet hans på en måte som minner om de militante tendensene på 1980-tallet.

Og hvordan reagerer de andre avisene på det som skjer i Tower Hamlets? Så vidt jeg kan se med øredøvende stillhet. Og hvordan reagerer resten av den britiske intellektuelle klassen på dette og utallige andre tegn på økende islamisering og islamsk radikalisering i Storbritannia?

Den hittil resolutte mot-motkulturelle tenketanken Civitas, som tidligere har gjort noen fremragende sosiale og kulturelle analyser, har nettopp publisert en rekke essayer om kvinner, islam og vestlig liberalisme, hvor en av forfatterne, Alveena Malik, sier at islamske slør som dekker hele ansiktet, altså niqab, bør betraktes

«… som del av en moderne britisk livsstil».

Hun fortsetter: «Bruk av religiøse symboler, inkludert heldekkende slør, bør være en grunnleggende menneskerett både i den offentlige og den private sfæren. Den virkelige testen av religiøse symboler i det offentlige rom bør alltid være: «Hindrer bruken av et symbol (som sikh-sverd, turban, kalott, krusifiks eller slør) en borgers evne til å utføre sine offentlige samfunnsplikter?»» Storbritannia har en «unik» mulighet til å slutte opp om en slik offentlig fremvisning av troen, på grunn av den rollen kirken spiller i statsanliggender samt dens «flerkulturelle mangfold».

Civitas pamflett inneholder i rettferdighetens navn andre synspunkter som skiller seg skarpt fra dette. Men niqaben utgjør en opplagt sikkerhetsrisiko og skremmer muslimske kvinner som ikke er radikale, den ansporer til religiøs undergraving av samfunnet ved å gi signal til kamp mot vestlige verdier, og den ødelegger den iboende jevnbyrdigheten i menneskelig samkvem som følger av det enkle faktum at vi kan se hverandres ansikter. Tanken på å fremme niqaben som «del av den britiske levemåten», eller et bidrag til det liberale mangfoldet, slik Civitas ser ut til å antyde, er derfor rett og slett grotesk.

Og det verste er, som Telegraph også forteller oss, dette:

Malik ble av den forrige regjeringen oppnevnt til et utvalg av trosrådgivere tilknyttet departementet for lokalmyndigheter. Hun har hatt oppsyn med British Councils veiledning om «interkulturell dialog».

Det er fælt å si det, men det ser ut som om Storbritannia etter sytti år igjen er alene, denne gangen ikke oppreist, men krypende på kne for dem som er fast bestemt på å utrydde vår frihet.

The Spectator: Grovelling alone

Oversatt av Christian Skaug