Sakset/Fra hofta

– Vi må være gale som gir disse fanatikerne 900 millioner (£90) – og jeg burde vite det, for jeg har vært en, skriver det tidligere Hizb ut-Tahrirmedlemmet Shiraz Maher i Daily Mail.

«Du trenger ikke å støtte Storbritannias deltagelse i Irak for å føle deg syk av styggheten ved det som skjedde ved hjemkomstparaden til the Royal Anglians i Luton.

Det er ikke de som har startet krigen. De har ikke bedt om å bli sendt til Basra. De gjorde simpelthen sin plikt og risikerte sine liv for å tjene sitt land. 12 av kameratene deres betalte den ultimate prisen.

Men disse troppene kom hjem for å finne seg selv i den situasjonen at de blir åpent trakassert av islamistiske fanatikere – mennesker som har gjort dette landet til sitt land og akseptert dets generøse gjestfrihet.

Hva mer er; dette er de samme menneskene som regjeringen har brukt utrolige 900 millioner på, i den hensikt å få unge muslimer vekk fra voldelig ekstremisme.

Jeg skriver som en som engang ville ha stilt opp ved siden av disse demonstrantene. I tre år var jeg medlem av Hizb ut-Tahrir, en radikal islamsk organisasjon hvis mål er å skape en puritansk muslismsk stat.

Det er derfor jeg nå kan se hvor fullkomment feil denne tilnærmingen til fanatikerne – og regjeringen – er.

Faktisk, i en nylig rapport skrevet for tenketanken Policy Exchange med tittelen «å velge våre venner klokt, advarer jeg og medforfatter Martyn Frampton om at en generasjon av unge muslimer blir radikalisert av nettopp den samme politikken som angivelig skal bekjempe vold.

De frastøtende scenene i Luton er en perfekt illustrasjon. De sier en hel del om måten offentlighetens penger blir kastet bort, den håpløse utilstrekkeligheten til den offisielle politikken og skaden regjeringens besettelse av multikulturalisme påfører samfunnet.

Ja, bandet spilte på tirsdag. Mengden jublet mens the Royal Anglians marsjerte forbi. Den overveldende stemningen i Luton ble uttrykt av en hjemmelaget plakat. «Takk», sto det.

Men det var demonstrasjonen som fikk overskriftene: det snerrende hatet fra «politiske islamister», plaktene som brennemerket soldatene som krigsforbrytere, de ondskapsfulle anklagene om at de er mordere og dreper babyer.

Som de nitid trykte slagordene viser, var ikke dette noe spontant utbrudd av sinne.

Det var nøye planlagt for å gjøre maksimum inntrykk.

Og la ingen trøste seg med det faktum at dette var en liten demonstrasjon, med bare 15 unge menn involvert. De var britiske muslimer, født og oppdratt i et land som føler stolthet over sin toleranse.

Likevel har disses forakt for britiske verdier skrekkelige implikasjoner. Det trenges ikke mange mennesker for å skape kaos. Har vi ikke lært noen ting av bombene i London?

De forakter demokrati og ytringsfrihet, men utnytter likevel begge deler for å fremme sin destruktive agenda. De samme menneskene hevder at de blir undertrykket av den britiske stat, likevel stoler de på at politiet beskytter dem fra det – forståelig nok – rasende publikummet.

Hykleri er ordet. Men se bare hvordan disse perverse holdningene blir oppmuntret av måten myndighetene prøver å håndtere politisk islamisme på.

Der finnes en monoman overbevisning blant noen ministre og politisjefer at veien frem er å konsentrere seg om «dialog» med ekstremister (som hater jøder, forakter kvinner og mener at homoseksuelle burde drepes).

Uten mulighet til å bedømme gruppene de finansierer skikkelig og i den tro at bare radikalere besitter den nødvendige «street-kred» til å kontrollere sinte, unge muslimer, støtter lokale myndigheter og politiet aktivt ekstremistene på bekostning av moderate ledere.

Slik har det seg at et byråd som f.eks. Tower Hamlets, kunne tildele et stipend til Cordoba Fondet, en islamistisk pressgruppe som tilbyr en platform for Hizb ut-Tahrir, som i tillegg fremmer det falske synspunktet at islam forbyr demokrati. Slike tildelinger er nesten blitt rutine.

Det er ingen tvil om at de offentlige representantene som støtter galskapen tror at deres tilnærming vil gi dem insikt i fanatikernes holdninger og bidra til å forhindre det neste terrorangrepet – og på kort sikt har de kanskje et poeng.

Men hva tror de at dette gjør med opinionen blant moderate muslimer? Når mennesker som innenriksminister Jacqui Smith og kommunalminister Hazel Blear ser ut til å favorisere rablende bråkmakere som Abu Hamza på bekostning av den tause, moderate majoritet, sender ikke det et signal om at slike fanatikere har et budskap det er verdt å høre på?

Men regjeringen ser ut til å være blind for farene. Hvor mange flere millioner vil bli brukt før det går opp for oss at vi bidrar til vår egen ødeleggelse?

I årevis har regjeringer tolerert hatpredikanter. Vi betaler fortsatt prisen for det, mens falske «sheiker» med skjegg og flagrende kapper sprer sitt giftige budskap.

Så vi kaster penger på feil mennesker. Vi gjør moderate muslimer misfornøyde ved å blåse opp ekstremistene som hater oss. Og vi ønsker velkommen bråkmakere som har blitt tvunget til å flykte fra sine egne land, og ignorerer deres aktiviteter straks de er her. Er det overraskende at noen unge muslimer blir fristet av den falske glamouren ved ekstremismen?

Men det er enda en faktor som bidrar til vårt ulykkelige strev: vi ser ikke ut til å ha selvtillit nok til å fremme britiskhet og verdiene som er fundamentet for vår demokratiske levemåte.

En av de tingene som slo meg mest er den tragiske motviljen offisielle representanter har mot å fremme en følelse av britisk identitet. Ved gjennomsyn av regjeringsdokumenter, kunne jeg knapt finne ordet.

Ja, det var massevis av fraser som «performance indicators’. Men britiskhet, og toleranse, anstendighet, rettferdighet og demokrati som understøtter vårt levevis? Glem det. Det er nesten som om våre ledere skammer seg over vårt eget land og kultur.

Likevel trenger det ikke å være som dette. Tross alt, hundretusenvis av muslimer var stolte av å sloss for Storbritannia i to verdenskriger. Min bestefar meldte seg frivillig til å sloss mot Hitler fordi han trodde der var moralske kjerneverdier – og britiske kjerneverdier, også – som måtte forsvares mot nazismen.

Min egen reise vekk fra ekstremismen fant sted da jeg begynte å forstå at islam er langt mer pluralistisk og humanistisk enn det Luton-demonstrantene drømmer om. Så i stedet for å degge for de støyende, selvutnevnte «lederne» for det muslimske miljøet, burde ikke offisiell politikk være å konsentrere seg om å genuint oppmuntre til moderasjon?

En parlamentarisk undersøkelse av hvor mye av regjeringens 900 millioner som allerede er brukt kunne være en start. Hvor mye som har blitt delt ut til folk som hater oss? Og hvor mye har gått til prosjekter som gjør situasjonen vår verre?

Vi kan kanskje følge opp dette ved å gi mer til, f.eks. de parlamentsmedlemmene som har store antall muslimer i kretsen sin.

Og først og fremst bør vi slutte å smiske for ekstremister og heller stå opp for britiske verdier, britiske tradisjoner og britisk levemåte. Vi har så mange ting å være stolte av i dette landet. Hvorfor feirer vi ikke det?

Det kan hende det er for sent å konvertere de triste, forvirrede demontrantene i Luton. Men er det noen bedre måte å forhindre andre i å omfavne deres patetiske ideologi enn å ha mot og selvtillit nok til å være oss selv?»

Daily Mail: We must be mad to give £90m to these fanatics – and I should know, I used to be one, by Shiraz Maher